Kabinettspørsmål

DRØSET: Jeg har satt min stilling til disposisjon dersom jeg ikke får viljen min

Allerede på tirsdagen begynner de å mase. Kan vi ikke ha taco i dag? Hvorfor kan vi ikke ha taco? Vi SKAL ha taco! Dette evinnelige maset om å ha taco, ikke bare på fredagen, men hver eneste dag, driver meg til vanvidd. Onsdag denne uken tok jeg mot til meg og kjørte en Hareide:

«Enten får jeg det som jeg vil, ellers trekker jeg meg. Som leder av denne familien», sa jeg (på dette tidspunktet begynte begge ungene og ikke minst Daglig leder å le så de ramlet av stolene), «SOM LEDER AV DENNE FAMILIEN krever jeg at vi har noe annet enn taco på fredag».

Ville

Kvinnefronten, disse tre jeg deler hus med, ha den nødvendige respekten for familiens overhode?

Reaksjonen ble omtrent som forventet.

De lo så voldsomt at yngstedatter sprutet brus ut nasen. Daglig Leder holdt på å velte en potteplante på vei ned i en latterkrampe på gulvet. Hun lo så mye at hun holdt på å føde, og hun er ikke engang gravid.

Mitt eldste avkom klatret opp på stolen og ropte «som leder av denne familien» mens hun hev etter pusten mellom latterbrølene. «Jeg døøøør», ropte hun, «pliiiis, kan ikke du, som leder av denne familien, redde meg», hylte hun mens de to andre i Kvinnefronten gapet etter luft.

Den yngste kom raskt etter, fremdeles med brus i nasen, og begynte å synge «som leder av familien» på melodien til «Kasper og Jesper og Jonatan». Da lo Daglig Leder så mye at jeg er sikker på at hun tisset en skvett.

Men gjort var gjort. Jeg hadde stilt kabinettspørsmål. De fikk velge mellom meg og taco på fredag.

Pappa, eller nok en kveld med nestenmeksikansk mat.

Denne gangen var det hardt mot hardt.

Meg - eller taco.

På fredag satt jeg alene i kjellerstua med en Grandiosa mens Daglig Leder og våre to håpefulle satt i stua og spiste taco. Jeg hørte dem gasse seg og le seg skakke mens de vekslet på å rope «som leder av denne familien».

Hun lo så mye at hun holdt på å føde, og hun er ikke en gang gravid.