Hvor kommer alt presset fra?
KRONIKK: Tallene er tydelige. Ungdom sliter med den psykiske helsen, og mer år for år. Ser vi individualismens skyggesider? Er årsaken «den motsatte janteloven»?
Ifølge Ungdata sier 28 prosent av ungdommene på videregående skole at de føler seg «ulykkelig, trist eller deprimert». Og ifølge forskerne er dette tall som har økt fra år til år siden 2011.
Ifølge Reseptregisteret har bruken av anti-depressive medisiner blant ungdom doblet seg de siste ti år. Bruken av sovemedisiner har tredoblet seg i samme periode.
Antall unge uføre har mer enn doblet seg siden 2009.
Hvorfor?
Det er stor usikkerhet omkring hvordan vi skal forstå denne utviklingen. Kan det tenkes at ungdommene våre likevel ikke har det verre nå enn før, men at det nå er blitt legitimt å «skylde på» følelser?
Det er vanskelig å si noe sikkert om den historiske utviklingen av psykiske helse og uhelse i en befolkning. Dette er både fordi det ikke finnes nok historiske tall og målinger som vi kan sammenligne med tall og målinger fra i dag, men også fordi ord skifter betydning. Og i tillegg kan måten vi setter ord på vår egen opplevelse påvirke selve opplevelsen.
Men det kan uansett vaere liten tvil om at psykisk helse ikke har hatt den gode utviklingen som vi gjerne skulle sett, verken hos unge eller voksne.
Presset om det perfekte
Hvis vi skal snu denne negative trenden, trenger vi å forstå hva den skyldes. Årsakene til en negativ utvikling av psykisk helse i en befolkning er selvfølgelig et komplekst bilde. Vi kan peke på mange ting som skaper psykisk uhelse: traumer, trakassering, mobbing og utestenging; emosjonell mishandling og/eller neglisjering er det som tradisjonelt har blitt løftet frem som årsaker til psykisk uhelse. Men ingen av disse «tradisjonelle» årsakene kan fullgodt forklare den negative trenden vi ser hos de unge de siste ti årene.
Det er 42 prosent av ungdommene på videregående som føler at «alt er et slit», men det er heldigvis ikke 42 prosent som har blitt utsatt for mobbing, traumer eller annen emosjonell mishandling.
Den årsaken som ungdommene selv oftest oppgir, er et press om å måtte vaere perfekt på alle områder.
Hvor kommer presset fra?
Vi lever tydeligvis i et samfunn der en betydelig andel av de unge opplever en form for press. Men hvor kommer dette presset fra? Er det slik at de voksne presser ungdommene og sier at de må vaere perfekte? Nei, tvert imot, de fleste ungdommer oppgir å ha et godt forhold til sine foreldre, det er ikke vanlig å ha en forelder som sier at du «må prestere» eller at du «må lykkes på alle områder».
Foreldre i dag sier typisk til barna sine at de må «ta vare på seg selv», at de «kan bli hva de vil» og at de «fortjener å bli lykkelige». Foreldre i dag står som regel bokstavelig talt på sidelinjen og heier og skriker støttende kommentarer på hver trening. Så hvor kommer presset fra?
Er det sosiale medier? Betydningen som sosiale medier har i livene våre bør nok ikke undervurderes. Men sosiale medier skaper jo ikke noe annet enn det deltagerne selv legger ut. Og helt aerlig så renner jo sosiale medier over med akkurat de samme frasene som vi selv har fortalt barna våre: «Du er så fin!», «du er fantastisk!» og «du har talent!», en jevn strøm av kommentarer som er både formulert og ment som en støtte og oppmuntring. Ingen legger vel ut et fint bilde av seg selv for å psyke ned andre? Ingen skriver vel i kommentarfeltet til en venninne «Wow! Finaste du!» for å få henne til å føle seg dårlig. Hva er det da som gjør at det mange ganger oppleves slik?
Godt ment, men...
Utsagnet «Du fortjener å bli lykkelig» er godt ment, men føles kanskje som en påpekning av at de negative følelsene du har ikke skulle vaert der. Og på den måten blir negative følelser en trussel og noe som i siste instans er din egen feil; for husk: «Det er bare du selv som kan gjøre noe med deg selv», og husk: «før noen kan elske deg, må du elske deg selv». Hvordan føles dette?
Det å gi barna ansvaret for å skape seg selv og «bli lykkelig» er godt ment. Det er en form for motsatt jantelov: Du skal tro du er noe! Men samtidig er det en form for fordekt elitisme som skaper et indre press om å leve opp til alle de «fantastiske mulighetene» man er blitt gitt.
Vi lever kanskje i individualismens gullalder, individets rett og ukrenkelighet er kjempet frem. Og bra er det. Men hva skjer med fellesskapet og tryggheten ved å vaere vanlig og alminnelig i vår tid?
Vi er i en kultur der det ikke er et ytre press, men et indre press om å vaere «den beste versjonen av seg selv». Det er ikke foreldre eller laerere eller sosiale medier som truer og presser, det er individet selv – på seg selv. Jo mer fravaerende det ytre presset er, jo tydeligere blir det indre presset.
Er det et press når vi sier «Du kan bli akkurat hva du vil her i livet!» til barna våre? Ja, jeg tror det. Det er som om vi sier «Velg selv: bli noe helt utrolig bra eller ikke, det er helt opp til deg. Ikke noe press. Du velger.» Føles dette trygt?
Fellesskapet foran individet?
Kanskje er det både en løgn og en urett vi gjør barna våre, når vi krever at de skal følge drømmen sin og skape seg selv. Vi signaliserer at å «gjøre det du elsker» vil gi trygghet og trivsel. Men er det sant? Og går regnestykket opp? Kan vi virkelig bygge et samfunn av mennesker som tror de er fantastiske unike skapninger som fortjener å vaere lykkelige?
Kanskje vi heller burde sagt: «Ikke la deg blende av store drømmer. Vårt store fellesskap trenger lagspillere og vanlige folk. Det gir trygghet og det gir trivsel å tjene et fellesskap du selv er en del av.»
Kanskje er det både en løgn og en urett vi gjør barna våre, når vi krever at de skal følge drømmen sin og skape seg selv.