Lys i mørket
SØNDAGSTANKER: Det er november. Det mørkner. På kirkegårdene denne helgen vil svaert mange lys bli tent. Det er en helg for å minnes.
Noen går for første gang til en grav mens andre har årelang erfaring. Mange følelser går vi med. Inn på kirkegårdene. Inn i kirkene. Sorg, fortvilelse, vemod, lengsel, takknemlighet, lettelse eller en form for avstand eller nummenhet. Så mye kan kjennes når sorgen rammer oss i livet. Det kan vaere som et sort hull hvor alle krefter bare renner bort og en står helt vissen igjen.
Å miste noen kan gjøre fysisk vondt og når den akutte sorgen går over i noe roligere farvann kan savnet bli en del av livet som må leves videre. Men det vil alltid mangle noen. Døden er en del av livet, selv om vi kjemper intenst mot den og håper å slippe å forholde oss til den. Men vi må forholde oss til døden når den kommer. Enten vi vil eller ikke. Har vi mistet en som stod oss naer er det så endelig. Men det som har vaert av levd liv, kan leve videre i oss. Ettervarmen av et menneske kan vi kjenne lenge.
Sterkt symbol
Denne helgen vil lys bli tent i kirkene og på kirkegårdene. Lys er et sterkt symbol. Det blir tydelig for alle som kan se at mørket blir mindre når lyset blir tent. Lyset kan få mørket til å bli borte om det får skinne lenge nok. Lyset bringer varme og kan vise veien videre. Det spinkle lyset kan vaere nok til å navigere videre et stykke til.
Dere er verdens lys, sier Jesus og dere skal ikke skjule lyset. Det skal settes i en stake så det kan skinne for alle som er rundt.
Lyset har den forunderlige kraften at selv om det bare er et lys, kan det utgjøre den helt store forskjellen. Slik et enkelt menneske også kan utgjøre en avgjørende forskjell for et annet menneske. Fordi den ene var lys for den andre.
Gi noe godt
Det er mange måter å vaere lys på. Det viktigste er at du våger å gi noe godt videre. For i alt godt, alt som bidrar til å lindre nød, til å dele smerten og bringe håp inn over tid, der ligger og den grunnleggende kjaerligheten Gud har lagt ned i oss. Det er mye som kan bringe varme inn til et fellesskap. Det er jo ikke alltid vi vet hva vi skal si når sorgen rammer og jeg tror det kan vaere fint å bare si det som det er. For den som sørger har og kanskje mistet ordene sine for en stund.
Men så mye kan gjøres før ordene kommer; enten det er en kaffekopp, en eske melkehjerter, et varmt sjal, en god tekstmelding eller tid nok til å lytte. For å erfare sorg er også å erfare en form for ensomhet. Derfor trenger vi hverandre. For å dele lengsel, håp og mot. For å tro at lyset alltid seirer over mørket.