Hva er egentlig vitsen med skattelistene?

BAKGRUNN: Skattelistene er langt fra perfekte, men de tilbyr et innblikk i en viktig side ved samfunnet, nemlig hvordan de økonomiske godene er fordelt.

For tre år siden skrev Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt Ord, en meget interessant kronikk.

I den kronikken pekte Åmås, som også har vaert debattredaktør i Aftenposten, på at mens de fleste noenlunde godt orienterte nordmenn er svaert klar over hvem landets aller mest velstående er (tenk på Røkke, Fredriksen, Thon eller Smedvig), er det en stor og voksende underskog bak disse. Folk som tjener mellom 5 og 25 milloner kroner i året, år etter år.

Hvem er disse?

De er fondsmeglere, aksjemeglere, økonomiske forvaltere og rådgivere, konsulenter og rådgivere med oppdrag for offentlige og private selskaper, dessuten toppledere og konserndirektører i en rekke private og deloffentlige selskaper, skriver Åmås.

Og det er fristende å legge til at de for eksempel også er advokater, reguleringstannleger og ansatte i oljebransjen.

I 2010 var det 2200 personer i Norge som hadde en bruttoinntekt på mer enn fem millioner kroner årlig. Allerede i 2013 var det 3000 av dem. I 2010 var det 16 000 personer som hadde en formue på mellom 10 og 50 millioner. I 2013 var det økt til 21.000.

Dette er en global trend. Forskjellene i inntekt og formue øker, også i samfunn som de siste snaue 100 årene har vaert relativt likestilt, som Norge.

Skattelistene er langt fra perfekte. Dette kan ikke gjentas for ofte. Det eneste tallet i skattelistene som er presist, er tallet som viser hvor mye den enkelte har betalt i skatt. Når det gjelder inntekt og formue, dreier det seg om såkalt skattepliktig inntekt og skattepliktig formue, og det er ofte noe annet enn den reelle inntekten eller formuen.

De fleste som eier fast eiendom, for eksempel en bolig, vet dette. Likningsverdien av et hus er langt lavere enn den reelle verdien. Og da sier det seg selv at dem som eier svaert mye fast eiendom, har en langt større formue enn det som framgår av skattelistene. Dette er en av grunnene til at personer som alltid figurerer på oversiktene over landets rikeste, kan se mye mindre velstående ut dersom skattelistene legges til grunn.

Årsaken til at det er interessant å kikke litt ekstra på dem som utgjør hovedfeltet blant de velstående, er selvsagt at de er så mange flere enn dem som har de aller største formuene. Og at denne gruppen vokser i antall.

Så høye inntekter vil akkumuleres og videreføres i form av arv. Dette vil i sin tur bidra til å øke forskjellene ytterligere.

Så kan det selvsagt innvendes: Hva så? Svaret på om dette er et problem, er i høyeste grad et politisk spørsmål. Men også statsminister Erna Solberg og resten av Høyre peker for eksempel på de relativt små forskjellene i Norge som et gode det er verdt å bevare og beskytte. For samfunn med relativt små ulikheter er stabile samfunn. Og i en tid hvor vi igjen snakker om hva «norske verdier» egentlig er, kan likhetstanken enkelt settes fram som en sentral norsk verdi.

Det er ingenting galt med å tjene godt. Mange som har høye inntekter, arbeider hardt, tar høy risiko og fortjener en belønning for dette.

Men sykepleiere, bønder og renholdere jobber da også hardt?

En annen innvending mot skattelistene er at de innbyr til ren kikking i andres private forhold. Det er en gyldig innvending, og en grunn til at tilgangen til listene nå er mer begrenset enn for bare noen år siden. Nøkkelen er å bruke listene aktivt til å skaffe fram informasjon som er nyttig og opplysende.

Eller journalistikk, som det også kalles.