Å avfyre en nødrakett

«Se meg! Svar meg, Herre, min Gud! Gi mine øyne lys så jeg ikke sovner inn i døden.»

For en tid tilbake var jeg innom en nettside der lesere kunne legge inn tanker og kommentarer om likt og ulikt. Innimellom andre trivielle innspill, hadde et menneske avfyrt en nødrakett. Han meddelte kort at han hadde bestemt seg for å ta livet sitt. Jeg gjenkjente det iskalde vinddraget i den mørkeste kroken av kjelleren. Kaoskreftene som river i en liten båt uten årer, langt ute på havet. Ingen bilder kan fange den grufulle tilstanden.

Så skjer det noe. Fordi han faktisk i tide har våget å skyte opp en nødrakett, blir han sett.

Kanskje var det unevnelig for de naermeste. Å gi et signal på en digital plattform var tydeligvis lettere. Det kunne jeg trengt da jeg var ung. Gode mennesker begynner å svare. Mental Helse blir mobilisert. Noen kommer på døra. Kommentartråden oppdateres etter hvert med at han nå vil forsøke videre. Han takker for at noen så han. I dette tilfellet stod livet til å redde. Det er heldigvis ikke noe forbud mot virkelige nødraketter. Vi ser det kanskje ikke selv. Men muligheter finnes alltid! Andre kan gi øynene lys.

La oss avlive myten om at selvmordstanker «smitter». Tør du spørre, tør folk å svare! Ja, vi kjenner på egen frykt for andres mørke. Vi er bare mennesker selv om det er Gud som sender oss. Baerere av lys trosser likevel mørket og går varsomt inn.