Egenmelding

DRØSET: Hans kropp har aldri vaert et tempel. Den har vaert en fornøyelsespark. Men nå er den mest som en skraphandel.

Det er et helvete å bli gammel. Det er ikke bare illusjoner som brister, som vrangforestillingen om at man blir klokere med årene, men også for eksempel leddbånd.

Det var oppe ved Grunnevassknuten det skjedde. Han gikk der i tett tåke, vaepnet til tennene, og hørte rypene flakse på alle kanter. De hadde ikke sett så mange ryper siden Krigen, hadde de fortalt, de som hadde vaert oppe og sjekka i ukene før jaktstart. Det er som en hønsegård der oppe, fikk han høre. Han var bekymret for å ikke ha nok ammunisjon.

Mulig det.

Men tåka var så tett at det var som å bevege seg i en tallerken risengrøt.

Bikkja som et ullent spøkelse der framme. Sikten var kanskje 10-15 meter. Det var da han gled og vrikket kneet. Han sa ingenting til de andre, for han var eldst i følget og skulle ikke ha det på seg at han var det svakeste ledd.

Men kneet hans var så definitivt det svakeste leddet. Det venstre. Det høyre hadde han allerede operert, tre år tidligere. Menisken. Høres tøft ut. En idrettsskade, liksom. Sannheten er at menisken i hans høyre kne røyk da han skulle reise seg fra senga en morgen.

Det begynte å bli mye nå. I nakken hadde han to plater av plast. I korsryggen en skive av plast. Hadde det enda vaert titan. Han var i ferd med å bli et reservedelsmenneske, en kyborg.

Nå haltet han rundt i tåka og håpet han ikke var blitt for gammel til å fortjene en operasjon. Siden hans forrige møte med narkosens nirvana hadde han blitt 50. Femti, feit og ferdig. Ingenting å kaste bort skattekroner på. Ett stykk vrakgods.

Kroppen hans hadde aldri vaert noe tempel. Men på gode dager hadde den fungert utmerket som fornøyelsespark. Den hadde gitt ham mange gode stunder, noen av dem helt på grensen til å vaere direkte oppkvikkende. Nå hadde den begynt å minne mer og mer om en skraphandel.

Det er et helvete å bli gammel.

Det var som å bevege seg i en tallerken risengrøt