Koden Andres Andersen fortsatt prøver å knekke
FRIIDRETT: Skadeforfulgte Andres Andersen (26) har hatt mange gode grunner for å legge opp de siste ni årene. Han nekter å gi seg før han får vist hvor god han virkelig er.
Allerede som 16-åring var Andres Andersen en av landets raskeste sprintere. Han ble ungdomsmester på 100 og 200 meter, og var den yngste utøveren som ble tatt ut til Norges Friidrettsforbunds storsatsing på sprint med Jaysuma Saidy Ndure som frontfigur.
– Ting gikk veldig bra. Jeg stortrivdes på trening, utviklet meg bra og drømte om å delta i OL, sier Andres Andersen.
Han møter Aftenbladet på kontoret i salgsbedriften han har jobbet for i Stavanger. Etter intervjuet vender han nesen østover til sin nye tilvaerelse i hovedstaden. I kofferten ligger løpeskoene han skal trene med på Bislett. Motgangen har ikke klart å knekke idrettsgleden.
Følte seg hjemme i friidretten Idretten betyr mye for 26-åringen, men det var først da han begynte med friidrett han virkelig følte seg hjemme. Løpetalentet er adoptert fra Colombia og kom til Sandnes da han var tre måneder gammel. Han startet idrettskarrieren på fotballbanen, men ikke alt han opplevde som liten på den grønne gressmatten er like kjekt å tenke tilbake på.
– Folk på sidelinjen spyttet på meg da vi spilte kamper fordi jeg var mørk, sier han.
Det går en liten stund før han fortsetter å snakke. Han skifter tema til hvor mye friidretten har betydd for ham, at den har gitt ham en form for frihet.
– Jeg har aldri opplevd noe negativt på friidrettsbanen. Jeg ble aldri dømt på bakgrunn av utseendet mitt. Jeg følte meg hjemme og fikk raskt venner i friidrettsmiljøet, sier idrettsutøveren som noen år senere var landets raskeste juniorsprinter.
– Jeg gikk rett i bakken Skadeproblemene startet i 2009. Under finaleløpet på 200 meter under Tyrvinglekene gikk det galt. Andersen var 17 år og ledet finalen. Han hadde gjort alt rett så langt i løpet, og var bare sekunder unna seier.
– Jeg husker jeg lå litt foran utøveren på andreplass da vi kom ut av siste sving. På oppløpet skulle jeg bare sette inn toppgiret og løpe fra feltet, men da gikk det galt. Jeg kjente en smerte på baksiden av låret før jeg gikk i bakken rett før mål, sier Andersen.
Det viste seg at han hadde fått en avrivning i den store lårmuskelen på baksiden av låret. Det ble starten på et ni år langt skademareritt. I omtrent alle individuelle konkurranser Andersen har deltatt i etter den finalen, har han måtte avbryte på grunn av strekk i låret. Han får kun strekkskader under konkurranser, aldri på trening. Grunnen til at det er slik, aner han fortsatt ikke.
Gledestårer
Sprinteren er åpen om at det har vaert tøft mentalt. Frykten for å skade seg på ny under konkurranser gjorde at han satte på bremsen i håp om å unngå strekk. Han holdt igjen. Pallplasseringene uteble og drømmene om EM, VM og OL ble knust. Men han ga ikke opp, han fortsatte å trene og lete etter løsningen på skadeproblemene.
I 2017 fikk han et glimt av håp. Andersen har diagnosen ADHD, og tar medisin som roer ham ned. Under forsøksheatet på 100 meter i NM på hjemmebane valgte han å la vaere å ta medisinen før løpet for å se om det kunne ha en effekt. Det hadde det. Andersen løp inn til ny personlig rekord med tiden 10.82, og kvalifiserte seg til finalen. På tribunen sto to av hans viktigste støttespillere, faren og moren, og gråt av glede. De visste så altfor godt hvor mye svette, slit og tårer som lå bak det resultatet. Selv om Andersen måtte stå over selve finalen på grunn av en strekk han pådro seg 15 meter før mål, betydde ny personlig rekord svaert mye.
–Den opplevelsen var verdt alle de andre dagene de siste ni årene. Det ga meg motivasjon og lyst til å fortsette, sier han og gliser fornøyd.