Historikermiljøet er sterkt involvert i vikingtiden

VIKINGTIDSSENTER: Arkeologene har ikke monopol på å formidle vikingtidens historie.

I en kronikk i Aftenbladet 1.12. støtter avdelingsleder ved Arkeologisk museum i Stavanger (AM), Håkan Petersson, de lokale bestrebelsene for å få etablert et vikingtidssenter i Stavanger-regionen.

Han har imidlertid sine egne faglig, fargede synspunkter på hva slags historie som bør formidles i et slikt senter, og tar dessuten til orde for at det er hans fagfelt, arkeologien, som skal ligge til grunn for formidlingen, som ifølge ham må «utgå fra de faktiske gjenstandene og resultatene fra arkeologiske undersøkelser fremfor anekdoter og myteomspunne sagaer».

Tverrfaglig innsats

Det synes å ha gått den godeste Petersson hus forbi at den pågående innsatsen for å få etablert et lokalt vikingtidssenter i vår region er av høyst tverrfaglig karakter, der ikke minst deler av det lokale historikermiljøet har vaert og er sterkt involvert. Årsaken er at vikingtiden, som i skandinavisk sammenheng utgjør overgangen mellom forhistorisk og historisk tid, av opplagte grunner også hører historiefaget til. For selv om man skulle se bort fra sagaene, finnes det fortsatt adskillig annet skriftlig kildemateriale som vedrører den aktuelle periodens historie.

Først og fremst mer eller mindre samtidige skaldekvad som er bevart som sitater i sagamaterialet, men også samtidige skriftlige kilder fra deler av Europa som var i naer kontakt med vikingene, eksempelvis frankiske, irske og engelske annaler og f.eks. Ottar av Hålogalands beretning som ble nedtegnet ved Alfred den stores hoff i siste tredjedel av 800-tallet.

Ikke bare arkeologiske funn Arkeologien har likeledes heller ikke monopol på periodisering av historiske epoker. Selv om det vi kaller vikingtiden er en kort periode i et arkeologisk perspektiv, er det en periode av betydelig varighet sett fra et historiefaglig synspunkt. Den opplagte konklusjonen er derfor at både forskningen og formidlingen på dette feltet må vaere av tverrfaglig karakter og tuftet på et bredt spekter av kilder og innfallsvinkler, ikke bare arkeologiske funn.

Skulle et nytt vikingtidssenter, slik det nå ser ut, bli lokalisert i Møllebukta eller et annet sted ved Hafrsfjord, er det dessuten liten grunn til å legge hovedvekt på vanlige folks dagligliv i Rogaland i vikingtiden. Slikt kan AM bedre formidle i sitt eget nybygg og ved Jernaldergården på Ullandhaug. Turister som kommer til et kjent slagsted, er normalt primaert interessert i å laere mer om slaget og omstendighetene rundt det. Da jeg selv for en del år siden under et besøk i Belgia besøkte slagstedet ved Waterloo, var det således for å laere mer om slaget, ikke for å studere vanlige folks hverdagsliv i den aktuelle regionen på Napoleons tid.

Rikholdig vikingtidshistorie

Det er også på sin plass å minne om at de fleste som har gått i bresjen for å få etablert et nytt vikingtidssenter i Stavanger-regionen, ønsker at dette skal fokusere på en tverrfaglig fremstilling av regionens saeregne posisjon i vikingtiden. I så måte er det nok å ta fatt i, både ad arkeologisk vei og gjennom bruk av andre kilder. Vi har funnene i Gauseldronningens grav som gir en pekepinn om naere forbindelser mellom det lokale aristokratiet og de norske vikingkongene i Dublin fra 850-tallet av, i siste tredjedel av 800-tallet har vi Hafrsfjordslaget og riksgrunnleggelsen, i siste del av 900-årene har vi Torvald Osvaldsson og sønnen Eirik Raude som måtte forlate sine hjemtrakter på Jaeren og dro til Island. Eirik innledet senere den norrøne bosettingen av Grønland, og var far til Leiv Eiriksson som innledet den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika. Og mot slutten av vikingtiden har vi den mektige rygekongen Erling Skjalgsson på Sola. Alt dette utgjør et solid grunnlag som historisk bakteppe for et lokalt vikingtidssenter med bred folkelig appell, men det forutsetter tverrfaglig samarbeid.