Lyden av lyden rundt lyden
STAVANGER: Den britiske kunstnaren David Henckel har kome til Stavanger og for å ta opp lyden av det som skjer før, etter og rundt den eigentlege lyden Norsk lydinstitutt handlar om. Til våren skal det bli eit kunstverk.
– Er det nå me skal vera stille?
David Henckel seier ingenting, men nikkar stumt. Han står musestille med opptakaren framfor tuten på den gamle sveivegrammofonen som står på det gamle pianoet til Arne Dørumsgaard. Dørumsgaard var mannen som i si tid donerte den gigantiske platesamlinga si til det som dermed skulle bli Norsk lydinstitutt i Stavanger.
Men tilbake til desember 2018: På sveivegrammofonen går ei gammal plate rundt og rundt. Men ut av tuten kjem ikkje musikk. Bare suset og skrapinga av ei stift som har nådd dei inste rillene, og det svake klikket kvar gong stifta hoppar ørlite tilbake.
– Kjempefin lyd, seier Henckel.
Fisk og kunst
Denne veka har den britiske kunstnaren vore på Norsk lydinstitutt, som del av det europeiske kulturarvåret – Hae!? Visste du ikkje at 2018 er det europeisk kultuarvåret! – og kunstprosjektet North Atlantic Tales. Strengt tatt var det ein annan britisk kunstnar som skulle vore her, men då ho måtte avlysa fekk David ein overraskande telefon:
–Eg jobbar deltid som kokk for å tena pengar, og hjalp ein kompis i London med å utvikla oppskrifter. Me var ute og kjøpte fisk då telefonen ringte og mannen i den andre enden spurde om eg hadde planar neste veke – og om eg kunne tenkja meg å tilbringa henne i Norge.
«Definitivt!» svarte Henckel. Han hadde verken høyrt om Norsk lydinstitutt eller Stavanger før, men skrudde på opptakaren og begynte å jobba så snart han var på plass.
Annleis metode
– Eg skjøna ganske raskt at han jobbar litt annleis enn oss, seier Iselin Grayston på Norsk lydinstitutt. Ho tok med seg briten gjennom den enorme musikksamlinga, som per i dag utgjer rundt 42 tonn, for å bruka ei litt uvanleg målenemning for musikk.
– Eg snakka i veg om Dørumsgaard og samlinga, snakka sannsynlegvis hol i hovudet på han. Men så ba han meg vera stille, for han ville gjerne ta opp lyden av vifta i magasinet. «Hm. Dette blir interessant. Dette blir bra», tenkte eg, seier Grayston.
Lyden rundt lyden
For mens Lydinstituttet konsenterer seg om lyden på alle platene, spolebånda og kassettane sine, om registrering, katalogisering og digitalisering, er det lydane rundt musikken og i sjølve arkivet som interesser Henckel.
–Eg liker godt lyden av det som skjer rett før musikken startar; lyden av mekanikken i platespelaren, lyden av stifta som treffer plata, suset, støvet. Eller lyden av dei som jobbar med musikksamlinga, av ventilasjonen, av trafikken utanfor.
– Kva er interessant med lyden rundt lyden?
– Mykje av mitt arbeid handlar om dette; om det ubevisste som ligg rundt det bevisste arbeidet. Eg liker godt det som blir oversett, det ingen bryr seg om, svarer Henckel, som dermed ville snudd seg og teke bilete bakover om han skulle reist til Taj Mahal.
Skal bli kunstverk
Denne veka samlar han altså inn lydane. Sidan skal dei bearbeidast. Kanskje skal samplinga av Dørumsgaards gamle, litt sure, flygel kunna bli tilgjengeleg for musikarar. Men så skal det altså bli kunst av dette til våren. Utan at Henckel veit nøyaktig kva, kor eller når.
– Det har potensial til å bli ein installasjon folk kan gå inn i. Eller ein live performance med lyd og bilete. Det kan bli her på Lydinstituttet, det kan bli i Stavanger Kunsthall eller ein annan stad. Eg veit ikkje ennå, seier Henckel.
Men har du lyst til å høyra både suset og musikken frå den gamle gramofonen, kan du møta opp på Coffeberry i Stavanger lørdag klokka 12. Då spelar Iselin Grayston julemusikk frå Lydinstituttets samling. På sveivegrammofon.