Kvifor er Norge så fredeleg?
SAKPROSA: Både ytre venstre og ytre høgre i Norge har oppfatta seg som del av den norske politiske kulturen. Men kor lenge vil det vara?
Øystein Sørensen og
Nik. Brandal: Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018. Dreyer. 354 sider.
Kvifor er det så lite ekstremisme og valdsbruk i norsk politisk historie? Bortsett frå det store unntaket, Anders Behring Breiviks terroraksjon og skytemassakre 22. juli 2011, har det vore svaert få politiske drap og valdshandlingar her i landet. Og krefter som i utgangspunktet har avvist det parlamentariske demokratiet, har som regel etter kvart blitt integrerte i systemet.
I ei tid der ein meir brutal og uforsonleg politisk kultur tilsynelatande grip om seg i mange land, er tilfellet Norge interessant å studera. I boka «Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018» går historikarane Øystein Sørensen og Nik. Brandal gjennom det dei med sitt liberaldemokratiske utgangspunkt reknar som dei viktigaste antidemokratiske rørslene på venstre og høgre fløy dei siste hundre åra, og prøver å forklara kvifor det norske demokratiet har vore så motstandsdyktig overfor slike straumdrag. Det er blitt ei spennande reise.
Revolusjonaert i kjeften
Mange vil vel stussa over at gjennomgangen av «demokratiets fiendar» begynner med Arbeidarpartiet. Men Arbeidarpartiet var i perioden 1918-1923 eit erklaert revolusjonaert parti og medlem av den kommunistiske internasjonale Komintern, som var styrt av bolsjevikregimet i Moskva.
Det mangla ikkje på storkjefta radikal retorikk frå Ap-agitatorar i desse åra. Men mykje tyder på at dei fleste i samtida oppfatta dette som importerte slagord som ikkje skulle tas heilt bokstavleg – på sett og vis ikkje ulikt reaksjonen på ml-arane på 1970-talet. Norge er eit lite, gjennomsiktig land. Lokale lensmenn og politifolk let seg i liten grad hissa opp av revolusjonaere frasar, men såg heller på kva sosialistane faktisk gjorde i kommunestyre og fagforeiningar. Den revolusjonaere perioden i Arbeidarpartiet vart då heller ikkje langvarig.
Kommunistfrykta var sterkare i sentrale politi- og offisersmiljø i hovudstaden, der også høgreradikale element fekk større innpass. Det går ei line herifrå til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS), men heller ikkje høgreekstremismen fekk grobotn i Norge på 1920- og 1930-talet, trass i store ideologiske og sosiale motsetningar i landet.
Quisling og Grunnlova
Det kan vera diskutabelt når Sørensen og Brandal også plasserer NS inn i tradisjonen frå 1814. Men også Quisling ville gjerne henta legitimitet frå Grunnlova – inkludert den opphavlege jødeparagrafen – og mange partimedlemmer meinte nok at dei handla til beste for den sjølvstendige norske nasjonen. Når forfattarane drøftar om NSmedlemmene etter krigen heller burde blitt dømde etter revolusjonsparagrafen i straffelova enn etter landssvikparagrafen, verkar likevel problemstillinga ved første augekast noko oppkonstruert. NS ville aldri hatt kraft til gjennomføra ei samfunnsomvelting på eiga hand. Utan kollaborasjonen med den tyske okkupasjonsmakta ville partiet blitt verande ei saer sekt.
Sørensen og Brandal ser likevel ein interessant parallell til behandlinga av Norges Kommunistiske Parti (NKP) etter krigen. Det var ikkje det revolusjonaere programmet til kommunistane som legitimerte overvaking og politisk utfrysing, men oppfatninga av at NKP tok ordrar frå Moskva. Forfattarane konkluderer dermed med at takhøgda og toleransen for ekstreme og samfunnsomveltande rørsler i Norge har vore høg så lenge desse kreftene har definert seg som del av den norske politiske kulturen, og har hatt «en grunnleggende lojalitet til det de har oppfattet og fremstilt som de egentlige ideene frå 1814».
Ny epoke?
Spørsmålet som Sørensen og Brandal reiser, er om me nå er på veg inn i ein ny epoke der den norske konteksten ikkje er like relevant for dei nye konfliktane me ser. Forfattarane slår kontant fast at islamismen ikkje har forankring i norsk politisk kultur, og synest å utelukka at han kan få det. På motsett side er aktørar som terroristen Breivik og bloggaren Fjordman meir inspirerte av felleseuropeisk tankegods om ein uforsonleg sivilisasjonskamp mellom det kvite og «kristne» Europa og den muslimske verda enn av ein spesifikt norsk politisk tradisjon. Internasjonale politiske forum på nettet er med på å forsterka denne tendensen.
Det kan altså bli meir krevjande å ta vare på Norge som ein freda plett i eit stormfullt globalt landskap. Men boka til Sørensen og Brandal gir også grunnlag for optimisme. Folkestyret har vore ganske robust i Norge, og det kan vera litt å laera av korleis kriser og truslar er takla før. I så måte gir «Det norske demokratiet og dets fiender» både kunnskap og utfordringar for tanken.