Hjerte for blues, stemme for soul
PLATE: Studioalbum nummer 40 fra veteran med høyt tempo.
Van Morrison: «The Prophet speaks» (Caroline)
I fjor ga Van Morrison ut to album, og han gjør det samme i år. 73-åringen fra Belfast har for alvor skrudd opp takten.
Oppskriften er den samme på alle de fire platene: Noe nytt fra ham selv og noe gammelt lånt av andre. Det er mindre spennende å høre hans tolkninger av fortidens størrelser som John Lee Hooker, Sam Cooke, Willie Dixon og Solomon Burke, enn det er å lytte til hans egne ting.
Det er dermed ikke sagt at åpningen «Gonna send you back to where I got you from» er noe dårlig kutt, selv om det stammer fra Eddie «Cleanhead» Vinson og Leona Blackman. En stilig affaere.
På «Dimples» henter han fram Chicago-sjelen og gir seg i vei med John Lee Hookers «Dimples» fra 1956. Den er spilt inn av flere andre, blant annet fant den vei til The Spencer Davis Groups debutsingel i 1964.
Mens Bob Dylan på sine gamle dager har forelsket seg i sanger som Frank Sinatra spilte inn, er det bluesrøttene som lokker Van Morrison utpå. De inspirerte ham fra starten av, og han har lyst til å spille dem.
Samtidig mener han det er viktig å komme i gang med nye sanger igjen. Akkurat der har Dylan noe å laere, men det kommer nok.
Uansett er det en fryd å høre Van Morrison boltre seg i sin egen «Got to go where the love is», en sang i retning av soulbluesen til Bobby «Blue» Bland. Er du på jakt etter en partylåt signert Van the Man, trenger du ikke å lete lenger enn denne.
Tempo og stemning synker i Sam Cookes «Laughin’ and clownin’», selv om det aldri blir feil med orgel og blåsere. Dessuten er det et pluss å velge en av Cookes mer ukjente låter.
Deretter får vi Van Morrisonbluesen «5am Greenwich Mean time». Han er en bedre soulsanger enn bluessanger. Dermed er Salomon Burkes «Gotta get you off my mind» mat for The Belfast Lion. Disse to sangene sett isolert, er coverversjonen å foretrekke.
J. D. Harris’ «Teardrops» er obskur årgangsblues, mens Willie Dixons «I love the life I live» er fra denne siden av krigen. Det blir mer fra J.D. Harris i «Worried blues/Rollin’ and tumblin’».
På forrige album var multiinstrumentalist Joey DeFrancesco kreditert på omslaget. Han er fortsatt med, men som en del av bandet sammen med gitarist Dan Wilson, trommis Michael Ode og saksofonist Troy Roberts.
De gjør jobben bra, men skal Van Morrison først passere seks minutter, fortrekker jeg at det er med en av sine egne sanger. Som vakre «Ain’t gonna moan no more», en blueshyllest til gamle helter sunget med soulfølelse.
Gene Barges «Love is a five letter word», M-O-N-E-Y, stammer fra 1965, men er ikke blant de mest spilte siden den gang. Fin låt.
De tre resterende kuttene er Van Morrisons egne: «Love is hard work», «Spirit will provide» og tittelkuttet «The Prophet speaks».
Den første er en småkjedelig blues. Den andre en soulsang med sakral følelse og nydelig pianospill. Den tredje er en saktegående soul av patentert Van Morrison-merke.
Det er kutt jeg kunne tenkt meg å bytte ut med ting fra forrige plate eller fjorårets to, men hvorfor klage? Van Morrison er i strålende form.
Han lager fortsatt ting som fortjener en hedersplass i sangboka; 60 år etter at han begynte å opptre og 50 år etter at «Astral weeks» kom ut».
Beste spor: «Got to go where the love is», «Gotta get you off my mind», «Ain’t gonna moan no more», «Spirit will provide», «The Prophet speaks».