Uerstattelig

Jeg har nesten aldri stått ved en grav uten å kjenne på et følelseskaos av sorg, sinne, smerte og savn, samtidig som takknemlighet og glede har vaert grunntoner som har preget. For andre kan frihet og lettelse vaere følelser som dominerer, noe som ofte medfører en snikende skamfølelse. For er det «rett» å føle slik i en sånn situasjon? Andre igjen har blitt overveldet av motløshet, og apatien trenger seg på. Å stå ved en grav er på mange måter så utrolig definitivt. Det markerer en slutt på et liv her på jorden. Men det er en grav som er så totalt annerledes, helt uerstattelig med alt annet, og det er Jesu grav. Det er en grav hvor vi alle skal få komme med alt vårt. Det er en grav som rommer alt av følelser, lidelse, smerte, synd, skyld og skam, men det er definitivt en grav preget av glede og et uerstattelig håp, for graven er tom! «Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt.» Jesaja 25.8. Døden er oppslukt gjennom Jesu lidelse og død, og seieren er vunnet gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. En unik kjaerlighetserklaering! «Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjaerlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.» Efeserne 2,4-6.