Veganere – perfekt fiende
GJESTEKOMMENTAR: Det er mer bekvemt å idiotforklare veganere enn å ta stilling til de viktige problemstillingene de reiser.
Mat er tradisjoner, knyttet til dyptliggende vanemønstre og sterke følelser. Men tradisjoner framstår ofte eldre og mer stabile enn de egentlig er. I realiteten har våre matvaner endret seg betraktelig i de siste tiårene, og det finnes langt flere ulike matvarer og dietter enn før. Likevel vekker det sterke følelser når noen utfordrer måten vi tenker om mat på.
En grønn trend
Dette skal handle om dem som velger bort kjøtt. Mens vegetarianere før var en uglesett minoritet (jeg var en av dem), er det nå deres radikaliserte søskenbarn, veganerne, som unngår alle former for dyreprodukter, som er i vinden. REMA 1000 melder om opp til 70 prosent økning i salg av vegansk mat fra 2017 til 2018, langt mer enn noen annen type mat.
Er ikke det bra, da? Miljøvennlig og etisk? Man skulle tro det. Men uheldigvis blir dette blandet opp i den såkalte kulturkrigen, der veganere blir prototypen på den høyt utdannede urbane eliten av miljøvernere, syklister og bompengeforkjempere. Det skapes dermed avstand til «folk flest» som vil ha seg frabedt at yogadyrkende hipstere med dult skal belaere dem hva de skal spise.
Og det er sannelig ikke vanskelig å finne klikkvennlige enkeltsaker om veganermiljøene. Og vi deler, ler og hisser oss opp på sosiale medier. At én enkelt akademiker fra Swansea antyder at språket på sikt vil bli preget av mer dyrevennlige uttrykk, er toppsak i engelske aviser. Her til lands ble det nylig ramaskrik om veganere som vil skrive barnesanger om til mer dyrevennlig innhold. Og kjenner man ikke en ørliten skadefryd når det kommer fram at avokado, veganerhipstermaten framfor noe, ikke er miljøvennlig! Ha ha!
De har rett
Men dette er egentlig bagateller. Vi vet innerst inne at veganere i det vesentlige har fullstendig rett. En fersk forskningsrapport fra Universitetet i Oxford konkluderer med at et vegansk kosthold er det klart mest effektive bidraget hver enkelt kan gjøre for miljøet. Dette er ren logikk. Hvis 7–8 milliarder mennesker insisterer på å leve som kjøttetere, kreves ufattelige mengder dyr. På verdensbasis avles 450 milliarder (!) landdyr fram årlig – det tilsvarer hele menneskeheten hver sjette dag. Norges fem millioner innbyggere har selskap av 75 millioner husdyr av bare de fire viktigste – storfe, sau, svin og kylling.
Dagens industrialiserte husdyrhold er opplagt en miljømessig katastrofe. Det bidrar 40 prosent mer til global oppvarming enn all transport til sammen (fly, biler, lastebiler, skip, tog osv.). Det tar opp en tredjedel av verdens landområder, og står bak storparten av nedhoggingen av regnskog. Og så videre. Mennesket og våre husdyr utgjør nå 90 % av all biomasse av store dyr på kloden, og er blant de viktigste årsakene til tap av artsmangfold og at to tredeler av verdens ville dyr har forsvunnet de siste femti årene. Vi og våre husdyr fyller simpelthen kloden til bristepunktet.
Til forsvar løfter mange fram at mennesket har holdt husdyr i årtusener. Men faktum er at tradisjonelt husdyrhold knapt har noen fellestrekk med dagens hyperindustrialiserte former. På en overbefolket klode under den globale kapitalismens beinharde logikk, er husdyrholdet fullstendig annerledes og langt verre enn det har vaert i hele vår historie. Og nå har jeg ikke engang nevnt lidelsene det industrialiserte husdyrholdet påfører dyrene. Det lukker vi øynene for, fordi vi aner at det er langt verre enn vi forestiller oss.
Hatet mot idealistene
Men i stedet for å ta dette inn over oss og innse at endring er påkrevd, er det langt mer bekvemt å stikke hodet i sanden og heller idiotforklare veganerne i sosiale medier. Vi har skapt dem som en perfekt fiende – rabiate tullinger som vi ikke trenger ta på alvor, slik at vi kan distansere oss fra hele problemkomplekset og rolig fortsette som før.
Veganerne lar seg styre av følelser, hører vi ofte. Men er det egentlig slik? Hvis to personer har lyst på kjøtt, og den ene velger å avstå av etiske og miljømessige grunner, mens den andre hogger i seg av gammel vane og nytelsestrang, er det vel kjøtteteren som er den følelsesstyrte? Veganernes valg er i det store og hele gjennomtenkt og rasjonelt.
Ja, noen veganere kan virke uforsonlige og stridslystne, men aerlig talt synes jeg vi kan vaere litt overbaerende. De fleste er unge, og ungdom har alltid vaert mer radikale enn oss satte middelaldrende. Om noe, fortjener de respekt for å gjøre et livsvalg som faktisk krever noe og utgjør en forskjell.
Personlig ser jeg ikke poenget med å vaere så firkantet. Det er typisk for dagens polariserte tid, hvor folk trekker mot ytterpunktene. Det kan virke som at valget står mellom enten å fanatisk sky alle dyreprodukter eller gi blanke f. i hele problemstillingen. Men det finnes faktisk mellomposisjoner.
Det er opplagt at veganisme er et for drastisk livsvalg for de fleste. Personlig mener jeg at (et baerekraftig) husdyrhold er en grunnleggende del av det menneskelige. Men for å komme til et nivå der husdyrholdet er baerekraftig må vi alle gjøre en kraftig innsats. Da må vi slutte å overfokusere på den lille andelen militante veganere, og ikke gjøre dette til et spørsmål om identitet. Vi kan ikke ha det slik at det er flaut og stigmatiserende å spise miljøvennlig fordi man da er som «dem». Det blir for dumt at veganere skal gi grønnsaker et dårlig rykte.