Den gamle WASP-elitens verdier
GJESTEKOMMENTAR: Rik eller fattig, talentfull eller ikke, utdannet eller uten utdannelse, alle mennesker har likeverdig moralsk verdi. Dette ser dagens eliter ut til ikke å bry seg om.
Dødsfallet til George H. W. Bush har forårsaket en god del nostalgi om det gamle amerikanske establismentet, som Bush utvilsomt var et framtredende medlem av. Det har også fyrt opp en het debatt blant kommentatorer om dette establishmentet, hvor medlemskapet i stor grad ble bestemt av arv og forbindelser. Helt til tidlig i 1960-årene måtte du vaere en hvit, anglosaksisk protestant, en WASP («White Anglo-Saxon Protestant»), for å nå nesten hvilken som helst maktposisjon i USA.
De gamle dyder
Sikkert og visst er det ikke noe godt å si om et system som var så diskriminerende mot alle andre, eller hva?
Jo, egentlig er det det. Selv med alle sine feil – ofte var det forferdelig intolerant, noen steder rasistisk, og nesten alltid ekskluderende – på sitt beste hadde det gamle WASP-aristokratiet en sans for beskjedenhet, ydmykhet og offentlighetens interesser som stort sett er fravaerende i dagens elite. Mange av de største øyeblikkene til Bush – hans håndtering av kommunismens fall, hans beslutning om ikke å okkupere Irak etter den først Golf-krigen, hans aksept av skatteøkninger for å motvirke budsjettunderskuddet – var preget av selvbeherskelse, av en evne til å gjøre det rette til tross for stort press om å gi etter for folkemeningen.
Men – og her ligger problemet – det er sannsynlig at disse dydene var en følge av den gamle elitens natur. Aristokratiet satt trygt i sin makt og posisjon, så det kunne tillate seg å ha råd til å tenke på landets skjebne i full bredde, se langsiktig og heve seg over egeninteresser – for deres egne interesser var jo sikre. Aristokratiet visste også at dets posisjon på en måte var tilfeldig og vilkårlig, så medlemmene fulgte visse koder for atferd – beskjedenhet, selvbeherskelse, ridderlighet og samfunnsansvar.
Hvis du tror at jeg maler er fantasibilde av en verden som aldri eksisterte, la meg gi deg et eksempel fra virkeligheten: På jomfruturen til «Titanic» var lugarene på første klasse fylt av mennesker fra datidens liste over de aller rikeste. Da skipet begynte å synke og det ble klart at det ikke var nok livbåter for alle, skjedde noe slående. Som Wyn Wade forteller, lot mennene kvinner og barn gå i livbåtene. På første klasse ble 95 prosent av kvinner og barn berget, mot bare 30 prosent av mennene. Selvfølgelig hadde passasjerene på første klasse bedre tilgang til livbåter, men poenget er uansett at noen av verdens rikeste menn fulgte en uskrevet kode for atferd, selv om det betydde den visse død for dem selv.
Meritokratiets skyggesider
Dagens eliter velges på en mye mer åpen, demokratisk måte, i stor grad basert på utdanning. De som gjør det godt i grunnskolen, kommer inn på gode college-er, så på gode universiteter og får deretter de beste jobbene, og så videre. Deres makt kommer fra prestasjoner på denne tredemøllen, så de er konstant i bevegelse og på utkikk etter sin egen overlevelse og suksess. Deres perspektiv er smalere, deres handlinger mer selvsentrerte.
Det mest skadelige med dette er at de tror at deres status er legitim. De mangler noe av følelsen hos det gamle WASP-establishmentet av at det var tilfeldig at de var privilegert helt fra fødselen. Disse gamle begrensningene er borte. I dag betaler administrerende direktører og andre eliter seg selv overdådig, de gjør hva som helst for personlige fordeler og fokuserer på sin egen vei oppover.
Mannen som oppfant begrepet «meritokrati» (politiske eller sosiale systemer hvor makt og innflytelse fordeles etter evner og ferdigheter; red.mrk.), mente ikke at det skulle vaere et kompliment. Den britiske tenkeren Michael Young malte et dystopisk bilde av et samfunn hvor nye, teknokratiske eliter, utvalgt etter sine eksamener, i økende grad ble selvgode, arrogante og ambisiøse, – sikre på at den moderne ulikheten i samfunnet var et rettferdig resultat av talent og hardt arbeid. Da Young senere skrev om Tony Blairs bruk av begrepet som et kompliment, advarte han den davaerende britiske statsministeren om at han fremmet en dypt umoralsk holdning overfor de som ikke ble belønnet av dette systemet, ved å behandle dem som om de fortjente sin lavere status.
Donald Trump bruker et fast uttrykk på sine valgkamparrangementer for å angripe dagens eliter og deres arroganse. Han fokuserer på deres utdanning og sier til sitt publikum: «De er ikke noen elite! Dere er eliten!» Trump har oppdaget en ekte nerve for avsky blant mange amerikanere for måten de blir sett på og behandlet på av sine mer suksessrike landsmenn. De voldelige protestene i Frankrike nå er tilsvarende drevet av fattige mennesker på landsbygda som mener at storby-elitene ignorerer deres livssituasjon. Brexitavstemningen i Storbritannia i 2016 reflekterte det samme opprøret mot teknokratene.
Menneskers moralske verdi
La meg vaere tydelig. Jeg – av alle mennesker – roper ikke etter gjenopplivning av WASP-establishmentet. Men jeg spør: Kan vi laere noe av dets dyder? Dagens eliter bør vaere med oppmerksomme på sine egne privilegier og i det minste leve etter én enkel, gammeldags, universell idé: Rik eller fattig, talentfull eller ikke, utdannet eller ikke utdannet, alle mennesker har likeverdig moralsk verdi.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©
Noen av verdens rikeste menn fulgte en uskrevet kode for atferd, selv om det betydde den visse død for dem selv.