Tysklandsbrigaden og generasjonen som ikke fortalte
KRONIKK: Svaert mange unge menn fra Rogaland, rundt 5000, bidro til å vokte freden i Tyskland etter krigen, men historiebøkene forteller ikke om betydningen av deres innsats.
Vi har alle hørt historiene om krigen i Norge, om motstandskamp, om fem år under tyranniet. Hovedpersonene i disse fortellingene har fortalt, og små detaljer graves stadig frem fra disse årene. Men hva med den norske innsatsen etter freden?
Hvert år fra 1947 og til våren 1953 sendte Norge omtrent 10.000 soldater til det beseirede Tyskland. Dette var Tysklandsbrigaden, de som skulle vokte freden og bidra til at Europa fikk en bedre utvikling enn etter første verdenskrig. I arbeidet med boken «Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden» (Spartacus 2018) ble det tydelig for meg at brigadens betydning er underkommunisert i våre historiebøker.
50.000 vitner til krigens gru
De første deltagerne i den norske Tysklandsbrigaden ankom til fiendeland i januar 1947. Soldatene møtte Tyskland slik det også hadde sett ut idet fredsklokkene kimte. Det var et Tyskland der ikke ett spadetak var tatt i ruinene. Deres etterfølgere i senere kontingenter fikk oppleve den kalde krigen på naert hold og etter hvert se starten på det tyske økonomiske mirakelet der landet raskt våknet til live. Til sammen var nesten 50.000 nordmenn innrullet i Tysklandsbrigaden. De reiste fra det fattige, befridde Norge over hav for å vokte freden i fiendens land.
Soldatene i brigaden fikk se på naert hold hvordan krigen hadde skamfert det europeiske kontinentet. Tyskland var i de første årene etter krigen et land i ruiner. Mange, ikke minst befolkningen i byene, levde under sultegrensen. De allierte vaklet mellom å vise storsinn eller virkelig å la den tyske befolkningen gå til grunne. Hvor høyt tallet på tyske sivile som døde under de alliertes oppsyn i disse første fredsårene er, er et stridsspørsmål. Minst fem millioner døde, hevder noen historikere. Det var uansett mange flere enn nødvendig, der Røde Kors ble forhindret fra å forsyne mat og tyske fiskeskøyter ble senket. Freden ble først reell idet spenningen mellom øst og vest nådde bristepunktet. Et fungerende Vest-Tyskland i hjertet av Europa ble da nødvendig for å balansere ut Sovjetunionens innflytelse.
Stilt overfor hva de fikk se i Tyskland, er det lett å forstå at generasjonen som bygde Norge, ikke var inspirert av krigen som var vunnet, men heller den freden de bidro til å sikre. Tanker om hevn ble hevet ut sammen med matsmuler til tiggende, underernaerte barn der toget fraktet soldatene sørover mot garnisonsbyene. Hevn hadde ingen hensikt. Noen hadde allerede utført den.
Bidro til gjenoppbyggingen
Brigaden fortsatte sin militaere trening i den britiske okkupasjonssonen samtidig som de deltok i ulike okkupasjonsoppdrag og var sverdet bak speilet: Deres naervaer bidro til den fredelige utviklingen i Tyskland. Som enhver politimann vil bekrefte, er forebygging det mest vellykkede, det som forhindrer alvorlige episoder fra å oppstå.
Oppdraget var ikke uten fare. Erik Nysaether forteller for eksempel om hvordan brigaden våren 1947 overtok et oppdrag fra britiske styrker. De skulle arrestere ettersøkte personer som gjemte seg i en flyktningleir i den lille byen Hann. Münden. Britiske soldater hadde blitt drept i første forsøk på å gjennomføre oppdraget. I ly av natten, ledet av tidligere Kompani Linge-soldater, overtok Tysklandsbrigaden leiren og lyktes der de britiske soldatene hadde måtte trekke seg tilbake.
Forsvarsminister Jens Chr. Hauge omtalte senere brigaden som de beste norske soldatene utdannet i fredstid. Den listen lå riktignok lavt med tanke på hvilket forsvar Norge hadde hatt før krigen.
Påvirket norsk etterkrigshistorie
Med sin tilstedevaerelse bidro Tysklandsbrigaden til freden i Europa. Og likevel fikk de unge mennene mer enn det de ga: Soldatene kunne reise hjem til Norge med et mer nyansert bilde av krigen. De hadde sett tyskernes lidelser, blitt fortalt deres bitre erfaringer. De kunne gjenoppta livene sine med en mer forsonende holdning, ikke bare mot Tyskland og tyskerne, men også overfor sine egne landsmenn, de som hadde havnet på feil side under krigen.
Norge var en stat, men opplevelsen av årene med Tysklandsbrigaden bidro til å bringe befolkningen tettere sammen til en nasjon. Der det lutfattige Norge skulle bygges til noe bedre, var denne forsonende holdningen avgjørende for at fremtiden ble viktigere enn fortiden. De norske soldatene hadde sett tyskerne begynne gjenreisingsarbeidet av eget land, stein for stein – bokstavelig talt. De fikk se et knust land våkne til liv. Det var også en inspirasjon å ta med seg hjem.
Må huskes, ikke glemmes
Med så mange fra Rogaland i brigaden har de fleste minst én slektning som deltok. Imidlertid har veteranene fra Tysklandsbrigden sjelden fortalt om sine opplevelser. Deres beskjedenhet bør ikke gjentas i historiebøkene. Historien om hvordan fred og fremgang skapes – om den lange fredsperioden i Sentral-Europa – er for viktig til å forsvinne med dem som var til stede og med på å skape den.
Historien om hvordan fred og fremgang skapes – om den lange fredsperioden i Sentral-Europa – er for viktig til å forsvinne med dem som skapte den.