Misbruk av DNA-registeret
LEDER: En kvinne som hadde behov for å dokumentere at hennes ektemann ikke er far til hennes barn, har fått Høyesteretts godkjennelse for at hun kan søke hjelp i politiets DNA-register. Avgjørelsen er svaert betenkelig.
Norsk rett legger til grunn at den moren er gift med ved fødselen, er barnets far. I den aktuelle saken var morens ektefelle utenfor rekkevidde da hun ville ha avkreftet farskapet hans. Siden han tidligere var straffedømt, ville hun bruke profilen fra politiets DNA-register for å bevise at han ikke kunne vaere far.
I henhold til politiregisterloven skal opplysningene i registeret «kun brukes i strafferettspleien». Likevel gav Høyesteretts ankeutvalg i november kvinnen medhold. Flertallet mener barnelovens bestemmelser om behovet for å fastslå biologisk farskap må veie tyngre enn bestemmelsene i politiregisterloven.
Mindretallet, høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen, mente at bestemmelsene i politiregister loven ikke er til å misforstå.
Det er lett å vaere enig med mindretallet her. Når staten sikrer seg både rett til, og monopol på, å lagre sensitive personopplysninger, er det avgjørende at bruken av opplysningene begrenses til det formålet det er tatt sikte på, altså oppklare framtidige forbrytelser.
Det er selvsagt lett å forstå både samfunnets og barnets behov for å få fastslått eller avkreftet farskap, men dette kan ikke gå på akkord med det grunnlovsfestede personvernet. Tvangsmessig innhentede personopplysninger bør definitivt begrense seg til klart angitte formål.
Advokat Jon Wessel-Aas skriver på nettstedet Rett24 at det er grunn til å frykte at neste gang det legges fram forslag om en lov med fullmakt til tvangsmessig å samle inn personopplysninger, vil borgernes innsigelser vanskeligere kunne møtes med henvisning til at lovforslaget uttrykkelig avgrenser formålet med innsamlingen og behandlingen». Jusprofessor Ragna Aarli sier til samme nettsted at kjennelsen er opprørende. De har dessverre rett.
Noen uker før høyesterettsavgjørelsen fastslo Borgarting lagmannsrett at den skattesviksdømte milliardaeren Morten Angelil ikke kunne nekte å avgi DNA-prøve til registeret. I saken ble det understreket at det norske lovverket om DNA-registrering ivaretar «borgernes rettssikkerhet ved å ha strenge regler om bl.a. tilgang til og utlevering av opplysninger fra registeret». Dette vet vi nå at bare er vås.
Den prinsipielle saken burde derfor både fått et annet resultat, og den burde vaert oppe til normal behandling i Høyesterett, med fem dommere, ikke bare i ankeutvalget.
Tvangsmessig innhentede personopplysninger bør begrense seg til klart angitte formål.