Hvilke følelser gir dette oss i Paradis?
BYUTVIKLING: Høyres representanter bør begynne å kalle en spade for en spade, og ikke selge oss bildet av Venezia, hvis det er høyhusutgaven av en ny og moderne bydel man er ute etter.
Jeg leste med stor interesse høyrerepresentantene Erlend Jordal og Cille Ihles kronikk om «følelsen i Paradis», fint illustrert med et bilde fra Venezia (Aftenbladet 6.12.), med kanaler og parasoller. Erlend og Cille spør retorisk; vil man ha følelsen av noe som enda ikke finnes i Stavanger? Noe vi har kjent på et annet sted i Norge, Europa, verden? (Les: En moderne by?)
Gir oss ikke svar
Erlend og Cille gir oss ikke et svar på sitt eget spørsmål, men konkluderer med at tusenvis av arbeidsplasser kan smyge seg inn i en etasje eller to ekstra på noen enkeltbygg i Paradis, for å spare middelalderbyen for unødvendig inngrep. Det er bare til å bygge høyt langs jernbanesporene. Å presentere dette med et bilde fra sydlandske strøk vi alle drømmer oss vekk til i disse vinterstider, det kjøper jeg rett og slett ikke.
Bane Nor flagget i sin salgspitch for en stund siden at man skal gå så lavt ned som 12 etasjer. Vi har allerede et 12 etasjes bygg i Paradis, det gamle Statens Hus. For å illustrere virkningen av høyhus langs jernbanen har jeg juksa litt og klippet inn det gamle høyhuset et par ganger, sett fra min egen balkong på Storhaugsiden i Paradis. Jeg synes dette gir et godt perspektiv på hva man kan ende opp med hvis man ikke vet hva man vil.
Høyres representanter bør begynne å kalle en spade for en spade, og ikke selge oss bildet av Venezia, hvis det er høyhusutgaven av en ny og moderne bydel man er ute etter. Paradis er et av de siste sentrumsnaere transformasjonsområdene man har igjen. Enigheten er stor om at hvis en skal oppnå nullvekstmål og hindre ytterligere byspredning, må vi fortette rundt viktige knutepunkt som Paradis stasjon.
Tørre å ta diskusjonen
Jeg synes det er viktig å tørre og ta diskusjonen om hvordan vi vil ha det rundt oss og hvordan vi ønsker å fortette i bynaere strøk. Er utbyggingsområdet løsningen på alle Stavangers problemer, eller er det faktisk et sted man skal arbeide, bo og vokse til i?
Hvis man ønsker et maksimalt antall arbeidsplasser og kvadratmeter, er høyhus veien å gå. Da er veien kort til en mur langs jernbanen som skygger for ettermiddagspromenaden i Paradis.
Hvis vi ønsker et godt sted for mennesker (slik Venezia faktisk er), må vi erkjenne at steder og rom vi mennesker elsker å vaere i, består i all hovedsak av lavere bebyggelse med intime byrom som gir en følelse av trygghet og komfort, hvor solen glimter igjennom etter en lang dag på jobb.
Hva gir mest tilbake?
Jeg er i prinsippet enig i at spørsmålet ikke bør dreie seg om høyde eller kvadratmeter, men synes det er på tide at vi stiller spørsmål om hva er det som gir mest tilbake til innbyggerne i Stavanger. Det er tross alt vi som skal bo og arbeide her. Jeg ønsker utviklingen i Paradis velkommen, forhåpentligvis lever den opp til navnet.