Fattige land ville hatt mer
KATOWICE: Det går sakte med å oppfylle løfter om klimabistand til de fattigste landene. Klimakrisen er jo ikke ulandenes skyld, sier en av de afrikanske delegatene ved klimatoppmøtet.
Mohamed Adow er irritert, og legger ikke skjul på det. Han er global klimasjef i organisasjonen ChurchAid, og kommer fra et fattig landbruksområde i det nordlige Kenya, hvor han har sett tørke og sultkatastrofer med egne øyne.
I årevis har han hørt de rike landenes løfter om å sende ekstra klimabistand til de fattigste landene på kloden. Et av de store emnene på årets klimatoppmøte i Polen er at man nå skal levere på et nesten ti år gammelt løfte om at de rike landene fra 2020 skal bruke 100 milliarder dollar (tilsvarende rundt 860 milliarder norske kroner) per år på klimabistand.
– Verden er i alvorlig fare om vi ikke klarer å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader. Og de 100 milliardene er for småpenger å regne når man ser på behovene i utviklingslandene, sier Mohamed Adow.
Frustrasjonen hans skyldes at forhandlingene om klimabistand til utviklingslandene går tregt.
I et lukket rom sitter statsråder og tjenestepersoner fra 193 land og fire observatørstater og forhandler om et av toppmøtets vanskeligste emner. Dørene inn til rommet er strengt bevoktet, og når det lykkes å stoppe en av dem som skal inn i rommet uttaler de seg veldig forsiktig.
– Jeg tror at alle land er bevisste på nødvendigheten av å finne penger for å leve opp til Parisavtalen. Om vi ikke finner pengene er jo det vi ble enige om i Paris helt nytteløst, sier Benjamin Toirambe Bamoninga, viseminister i DR Kongos miljødepartement.
Bamoninga er høflig og diplomatisk, men tilføyer så kortfattet: – Det er jo ikke oss i sør som står ansvarlige for klimaproblemene.
Tre store områder
Mot slutten av det globale klimatoppmøtet er det tydelig at alvoret har rykket opp ett nivå.
Statsrådene har ankommet møtet, som i de første dagene stort sett var forbeholdt offentlige tjenestepersoner og spesialister. Fra nå av er det rent politiske forhandlinger som skal til. I Paris i 2015 ble det avtalt at man skulle møtes i Polen i 2018 for å omsette de luftige tankene i Parisavtalen til konkrete tiltak for begrensning av utslipp av klimagasser. Det er tre store områder som skal avklares:
Ambisjoner. Landene skal bekrefte og helst skjerpe de ikkebindende tilsagnene om karbondioksid-reduksjoner som de ga i Paris.
Regelsett. Det skal nedfelles et klart regelsett som definerer hvordan man måler og overholder nasjonale klimamål.
Finansiering. Et viktig delelement i «regelsettet». Man skal komme til en avtale om hvordan fattige land skal finansiere sine grønne omstillinger, og hvordan man skal hjelpe ved klimakatastrofer – sistnevnte også for de rike landenes egen skyld, slik at de unngår klimaflyktninger.
– Det er som et tredimensjonalt puslespill, sier Mohamed Adow fra ChurchAid.
Og akkurat nå klarer ikke Adow å se hvordan man skal få disse puslespillbitene til å passe sammen.
De manglende pengene
Denne uken var det finansiering som fylte mest på agendaen på klimamøtet i Katowice. Her har de polske vertene bedt Tyskland og Egypt om å lede an arbeidet med å få på plass en delavtale.
Det største problemet er at en rekke av de rike landene har senket sin klimabistand. Som blant annet Danmark, som har lovet å øke klimabistanden, men som reelt har senket den. Danmark ligger langt bak sine forpliktelser for å nå 2020-målet.
Noe av det som gjør emnet vanskelig er at penger ikke bare er penger. De nåvaerende reglene er så vage at noen av de rike landene helt eller delvis regner lån som støtte, selv om pengene da altså skal betales tilbake igjen. Andre teller private investeringer i naeringslivet, som selvfølgelig forventer et utbytte eller garantier for investeringer. Pengene kan også komme med krav om motytelser som handelsavtaler.
– Systemet er vidåpent for egne definisjoner, sier Mattias Söderberg, rådgiver i den danske hjelpeorganisasjonen Folkekirkens Nødhjaelp og ekspert på klimafinansiering. – Noen ganger kan støtten til og med ende opp med å vaere en utgift for ulandene fordi støtten blir trukket ut igjen, sier Söderberg.
Faktisk har de rike landenes organisasjon, OECD, et system som kalles «grant equivalent value».
Populaert sagt er det et regneark som omregner alle former for støtte til reelle bistandsmidler. Men dette systemet brukes kun til utviklingshjelp, ikke til klimabistand.