Adopsjon som forbrytelse?
JOURNALISTIKK: Jeg er ikke såret, heller ganske sint over Aftenbladets reportasjeserie om adopsjon fra utlandet. Adopsjon er ikke problemet, men løsningen for de barna det gjelder, uavhengig av de utfordringer som kan følge med.
Aftenbladet har gjennom en intensiv serie artikler belyst internasjonale adopsjoner og noen utfordringer knyttet til disse. Intervjuer med voksne adopterte som har lett etter sin biologiske familie i fødelandet, har blitt presentert i store forsideoppslag og fulgt opp gjennom ensidige artikler med kraftig kritikk av «adopsjonsindustrien», et begrep som i seg selv er svaert negativt ladet, og som gjør vinklingen i reportasjeserien ensidig og ubalansert så lenge det ikke står uimotsagt og korrigert.
Innleder med en uheldig forutsetning
Det hevdes at kritisk tenkning rundt internasjonale adopsjoner ikke har vaert mulig på grunn av redselen for å såre foreldre som har valgt å få barn på denne måten. Ved å slå dette fast innledningsvis, har man gjort det vanskeligere å stå fram som en adoptivmor som ønsker å bringe flere nyanser inn i diskusjonen.
Jeg er ikke såret, heller ganske sint over en reportasjeserie hvor det oppleves som at adoptivforeldre naermest blir assosiert med angivelig kriminell virksomhet ved å velge å adoptere sine barn fra et annet land. I artikkelserien er det saerlig forhold knyttet til tidligere praksis for adopsjonsformidling i Sør-Korea som blir viet oppmerksomhet, men for alle dem som leser reportasjene sporadisk og mer overflatisk, vil det kunne danne seg et bilde av at dette gjelder alle giverland som norske familier har kontakt med.
Biologi
Serien er ekstremt ensidig og biosentrert. På samme måte som Aftenbladet har funnet triste skjebner blant adopterte, vil avisen kunne finne mistilpassede barn av enslige foreldre, mistilpassede barn der biologisk far er anonym saed-donor og mistilpassede barn oppvokst i norsk kjernefamilie med mor, far og biologiske søsken. Enkeltskjebner «beviser» ingen ting. Det hadde vaert like lett – og like feil – å presentere en serie supervellykkede adopterte. De er nemlig ikke vanskelige å finne, de heller.
Når det gjelder spørsmålet om biologi, er det grunn til nevne at ungene våre snakker om oss som foreldre, ikke adoptivforeldre, og vi snakker altså om barna våre, ikke adoptivbarna. De snakker om sine søsken som søsken, biologisk/ikke-biologisk opphav er det bare andre som er opptatt av. Vi er helt vanlige familier med barn. At barna ikke er egenfødte, gir ofte noen utfordringer, men først og fremst noen ekstra sterke opplevelser og enormt mye glede.
Manglende drøfting av utfordringer
I artikkelserien blander Aftenbladet tre problemstillinger uten å drøfte dem inngående verken hver for seg eller samlet: Tilknytningsvansker og andre psykiske utfordringer, etikk knyttet til utenlandsadopsjon generelt og etikk knyttet til adopsjon fra Sør-Korea spesifikt.
Når det gjelder tilknytningsvansker og utfordringer, er det viktig å ha klart for seg at adoptivbarn i utgangspunktet er barnevernsbarn. De har med seg en sekk med brutte relasjoner og i noen tilfeller også fysisk mishandling, og barn som adopteres fra utlandet til Norge, er som regel understimulert, og mange er fulle av angst. Noen er underernaerte når de kommer til Norge og mange er feilernaerte.
Adopsjon er ikke problemet, men løsningen for disse barna.
De har kanskje fått en svaert dårlig start i livet. Men utgangspunktet for både adopsjonsforeningene, adoptivforeldre og for Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten) som kontrollerer norske adopsjoner, og som kvalitetssikrer systemet i giverlandene, er at alle barn har rett på naere omsorgspersoner. Det er en barnerettighet!
Det er i dette perspektivet de etiske drøftingene rundt adopsjon må føres. Blant fagfolk, adoptivforeldre, adopterte og andre som har interesse av feltet, er det da også slike debatter kontinuerlig, blant annet i medlemsbladet til Adopsjonsforum. Det er ikke riktig, som Aftenbladet skriver, at adoptivforeldre har berøringsangst her. Men om slike debatter skal ha noe for seg, må alle adopsjonserfaringer med i vurderingene. Det handler om barn med store utfordringer som får gode liv i norske familier, det handler om barn som ikke får nok hjelp til å møte vanskelighetene de strever med, det handler om barn som utsettes for rasisme, og det handler om barn som utsettes for fordommer, slik Aftenbladet bidrar med. Listen kan gjøres lengre.
Hva med barnevernet?
Men ikke minst handler det om flertallet; de mange adopterte som vokser opp som trygge, glade barn, blir trygge, positive ungdommer og som etablerer seg som trygge voksne med gode liv. Noen av dem vil ha behov for å lete etter de biologiske røttene sine og mange har ikke dette behovet.
Forskning viser at det går godt med de aller fleste adopterte. Tilsvarende vet vi at det ofte ikke går like godt med norskfødte barn som tas hånd om av barnevernet. Der norske barnevernsbarn gjerne opplever en serie av flyttinger, fram og tilbake mellom fosterhjem og biologiske foreldre, mellom institusjon og fosterhjem og fra fosterhjem til fosterhjem, får adoptivbarna trygge, stabile foreldre. Kanskje burde man reise en ny diskusjon om hva som er best for norskfødte barnehjemsbarn også?
Hvorfor adopsjon?
Når det gjelder Sør-Korea er problematisering av adopsjoner herfra en langvarig og kjent problemstilling. Landet har økonomi til å klare å ta seg godt av foreldreløse barn selv. Samtidig oppleves det som urimelig at barn som er etterlatt fordi det er sosialt stigmatiserende å vaere alenemor i dette landet, ikke skal få en ny sjanse.
For egentlig handler all adopsjon, også den fra SørKorea, om alle barns rett til foreldre.