Meta-man gjør så godt han kan
FILM: Den nye, animerte Spider-man-filmen kommenterer egen sjanger så mye at det står i veien for handlingen.
Spider-man: Into the SpiderVerse. Skuespillere: Nicolas Cage, Hailee Steinfeld, Kimiko Glen, Jake Johnson, Shameik Moore. Regi: Bob Persichetti, Peter Ramsey, Rodney Rothman Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 9 år
Hvor mange superhelt-filmer orker vi egentlig å se i løpet av noen få år? Det kan virke som om markedet er utømmelig, skal man dømme ut fra hvor mye tegneserieskaperne i Marvel og DC Comics klarer å skvise ut av de ulike konseptene sine. I det siste har vi også fått en del filmer som til stadighet kommenterer seg selv og sin egen sjanger, for eksempel «Deadpool» og Lego-Batman, sistnevnte en film som egentlig baserer seg på et tv-spill, noe som legger til enda et meta-nivå.
Stygg film
Denne Spider-Man filmen gjør mye av det samme, i tillegg til at tegneserie-estetikken er tungt inne i den visuelle utformingen. Til å begynne med lurte jeg på om jeg egentlig hadde havnet på en 3D-visning, for pixeleringen er så skurrende og stygg at man fort blir ganske sliten av å se på. Heldigvis varer filmen i to timer, så man får rikelig med tid til å vende seg til den hakkete, merkelige presentasjonen. Neida, man gjør ikke det. Dette er kanskje visuelt nyskapende på en eller annen måte, men spesielt fint er det ikke. Det er også vanskelig å forstå om filmskaperne henvender seg mest til barn eller voksne, og det er en del som tyder på at ingen av delene er spesielt vellykket.
Halvtygd idé
Så til handlingen: En ung, svart gutt i New York vil helst holde på med gatekunst og gå på den lokale skolen sammen med sine homies, men siden hans velmenende far er ambisiøs på hans vegne, har han havnet på en bedre skole i en mer striglet del av byen, hvor han sliter med å finne seg til rette. Det er med andre ord ikke verdens aller mest trøblete bakgrunn vi snakker om, men et greit bakteppe for en historie som også sliter med å finne sitt momentum. Uansett: Gutten blir bitt av en radioaktiv edderkopp, og vi vet alle hvordan det går. Hvis vi ikke vet det, har vi ikke noe på denne filmen å gjøre, men hvis vi vet det, får vi uansett en overbaerende forklaring som bidrar ytterligere til å distansere oss fra historien vi skal prøve å leve oss inn i. Så dukker det opp en rekke andre spider-menn, -damer og -griser, delvis fra andre dimensjoner, og sammen skal de kjempe mot superskurkene i et slags parallelt univers, eller noe sånt. Ideen framstår i beste fall som halvtygd, og sånn ser den også ut.
Det er som om de tre regissørene Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman forstår at sitronen allerede er ferdig skvist, og at de derfor gjør et forsøk på å ironisere over at de likevel må lage en film for å melke den utslitte franchisen enda mer. Men dette påtrengende meta-elementet gjør at filmen verken blir en god komedie eller en god actionfilm. I stedet blir den en haltende mellomting, uten varme, sjarm eller slagferdighet.