By mot land det nye politiske skillet
GJESTEKOMMENTAR: Steve Bannons oppskrift for å skape et varig populistisk flertall er å kombinere krefter fra venstre og høyre.
Dette var årsaken til at Bannon dro til Italia i år, der partier som representerer de to ytterkantene, gikk inn i en styrende allianse. Derfor håper Bannon å hale tilhengere av den venstreorienterte Bernie Sanders vekk fra Demokratene. Frankrike er det neste landet hvor vi kan få se framveksten av en ny venstre–høyre-populisme.
Føler seg ignorert og sett ned på
Så langt har «de gule vestene» i Frankrike manglet både et parti, struktur og lederskap. Men lister med krav har sirkulert rundt om. Innerst inne har de en urealistisk fantasi, som for eksempel en øvre skattegrense på 25 prosent kombinert massiv økning i sosiale ytelser. Det slående med disse manifestene er at de kombinerer tradisjonelle ønskelister fra både høyre- og venstresiden. Da er det ikke rart at naer 90 prosent av de som støtter partier på ytre høyre og ytre venstre, også støtter denne bevegelsen. Bare 23 prosent av tilhengerne av president Macrons sentrumsparti gjør det samme.
«De gule vestene»-opprøret har også spredt seg til Belgia, der den skjøre regjeringskoalisjonen har kollapset, i stor grad på grunn av immigrasjonspolitikken. Men også der baerer protestene fram en følelse av generell misnøye fra både høyre og venstre. På samme måte som i Frankrike, USA og Storbritannia ser det ut til å vaere landsbygda som slår tilbake mot urbane eliter.
Riften mellom relativt høyere utdannete bybefolkninger og relativt lavere utdannete i landdistriktene ser ut til å ha blitt den nye skillelinjen i vestlig politikk. Overalt føler «outsiderne» seg ignorert og sett ned på; overalt føler de en dyp motvilje mot elitene i storbyområdene. Det handler delvis om klasse, delvis om kultur, men også i betydelig grad om økonomi.
Det meste snudd på hodet
The Brookings Institution har vist at siden finanskrisen i 2008, har 72 prosent av sysselsettingsgevinsten i USA gått til de 53 største storbyområdene. For å forstå den strukturelle delingen dette medfører, ha i mente at alle byene i USA samlet har 62,7 prosent av befolkningen, men bare utgjør 3,5 prosent av landarealet. The Wall Street Journal har pekt på at skjebnen i forholdet mellom by og land er blitt snudd på hodet. I 1980-årene var byene dysfunksjonelle og herjet av kriminalitet, og de kjempet for å forhindre at folk flyttet ut. I dag blomstrer storbyene, de opplever økonomisk vekst og er relativt trygge, mens det landlige USA herjes av problemer. Denne by-mot-land-splittelsen ser vi også i Frankrike, Italia, Storbritannia og i mange andre vestlige land.
Og dette blir trolig verre. Økonomene Daron Acemoglu og Pasqual Restrepos forskning antyder at roboter faktisk reduserer sysselsettingen med seks arbeidere per ny maskin. Videre finner Acemoglu og Restrepo at i USA har roboter stort sett er blitt tatt i bruk i Midtvesten og i Sørstatene. Mens storbyområder vanligvis har rike og voksende virksomheter innen kreative og tjenesteytende naeringer, er det mindre sannsynlig at det landlige USA får sin del av sentre innen teknologi, underholdning, jus og finans. I en landlig del av Midtvesten er den typiske sysselsettingen innen offentlig sektor og halvoffentlige helsetjenester.
Ingen har noe godt svar
Folk i disse områdene blir ofte beskrevet som irrasjonelle ved stemmeurnene. I USA stemmer de imot programmer som hjelper dem, og for et parti som lover skattekutt for de rikeste og kutt i stønader til arbeiderklassen (altså dem selv). Thomas Edsall i The New York Times peker på at Republikanernes skattelettelse i 2017 subsidierer selskaper som går over til roboter. I Europa vedtas motstridende forslag fra høyre og venstre. Dette gjenspeiler en mer generell angst, en blind søken etter noen som kan love dem en bedre framtid.
Tom Brokaws bok «The Greatest Generation» fra
1998, er fullpakket med historier om menn uten høyere utdanning som levde langt unna de store byene. Dette var «det ekte Amerika». Lignende regioner i Frankrike ble engang kalt «la France profonde» – «det dype Frankrike». I dag er de gjennomsyret av fortvilelse.
I den nye boken «21 Lessons for the 21st Century» peker den israelske historikeren Yuval Harari på at de tre mektigste ideologiene i det 20. århundret – fascismen, kommunismen og den demokratiske kapitalismen – satte det vanlige mennesket i sentrum og lovet ham eller henne en strålende framtid. Men i dag ser det ut som om vi mest har behov for en håndfull smartinger som, ved hjelp av datamaskiner og roboter, kan sette kursen for framtiden.
Så i Frankrike, Storbritannia og USA spør det vanlige mennesket som ikke har en fancy grad, som ikke deltar i de store debattene, og som heller ikke har kapital eller kontakter – hva skjer med meg da?
Dette spørsmålet har ingen et godt svar på.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©