Elitenes klagesang
KOMMENTAR: Først pisser vi på dem, og så klager vi på at de lukter vondt. Slik graver elitene sin egen grav. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (79) ga for noen dager siden et intervju til Dagsavisen der hun uttrykte bekymring for at det ikke lenger er mulig å kontrollere hva slags informasjon folk får. Selv når man gjør et forsøk på å tolke den gamle landsmoderen i beste mening, er det ikke tvil om at Brundtland med dette har båret et stort fange med knusktørr ved til det bålet som allerede står i full fyr ute i høyre kant av den norske meningsfloraen.
Brundtland ville selvsagt peke på det problematiske ved at dagens nettbaserte informasjonsstrøm inneholder mye informasjon av dårlig kvalitet. Falske nyheter florerer, og det finnes tallrike nettsteder, også i Norge, som ikke opererer i tråd med de etablerte medienes standarder for faktasjekk og kildekritikk. Hun nevnte også det åpenbart problematiske ved at sosiale medier som Facebook ikke tar en form for konsekvent redaktøransvar for det innholdet som publiseres der. Søker du på ordet «idiot» på Google, er nesten alle bildene som dukker opp, av Donald Trump. Vi i den liberale eliten humrer av dette, men det er egentlig ikke morsomt.
Freudiansk glipp
Når Brundtland tråkker feil i dette intervjuet, kan hun også mistenkes for å ha kommet med det som på engelsk kalles en «freudian slip», altså at hun ufrivillig har gitt et innblikk i sine innerste tanker.
Gro Harlem Brundtland er del av den norske eliten. Hennes familiebakgrunn, utdannelse og politiske karriere i innog utland plasserer henne i en tradisjon. Selv om hun skulle bli den statsministeren for Arbeiderpartiet som assosieres sterkest med den generelle liberaliseringen, der midten i norsk politikk ble flyttet tydelig mot høyre, representerer hun også i høyeste grad tankegodset som handler om Arbeiderpartiet (og ikke minst dets ledende familier) som et sentralt, statsbaerende element.
Brundtland vokste opp med partipresse. Ville du vite hva Venstre mente, kunne du lese lederne i Aftenbladet. Likte du bedre å nikke gjenkjennende til Høyres tankegods, sto Aftenposten til disposisjon. Ville du lese avskrifter av dekretene fra ledelsen i Folkets Hus, gjenga Arbeiderbladet dem i sin fulle prakt og velde.
Sviket mot eliten
Den første gangen makten virkelig begynte å glippe ut av den norske elitens hender, var da det norske folket nektet å bøye av og stemte nei til EF i 1972. Dette sviket fra folket mot elitene ble til alt overmål gjentatt i 1994, også det før internett hadde blitt stort mer enn en kuriositet. Svaret på denne fornaermelsen ble EØS-avtalen.
For to og et halvt år siden svek folket i Storbritannia sine eliter på liknende vis, ved å stemme for utmeldelse av EU. Og de siste ukene har folk i Frankrike tatt til gatene i sine gule vester for å protestere mot president Emmanuel Macrons forsøk på å gjennomføre markedsliberale reformer, representert ved en økning i drivstoffprisene. I Brussel sitter en forskremt polakk ved navn Donald Tusk, president i Det europeiske råd, og ser sine egne landsmenn fylke seg rundt konservative nasjonalister og høyrepopulister som er dypt skeptiske til både det liberale demokratiet og den bastante overnasjonaliteten som er kjernen i EUs visjon.
Arvesølvet
Siden finanskrisen i 2007–2008 har bildet blitt tydelig. Det er et globalt opprør på gang. Det er politisk i sitt vesen, men tar ikke hensyn til tradisjonene og egenarten til de regimene den velger å utfordre, som skribenten Pål Norheim sier det i sitt essay, «Hvem stakk av med arvesølvet?», skrevet i 2011.
Arvesølvet Norheim skriver om er de liberale, demokratiske og egalitaere verdiene. Hvordan kan det ha seg at stadig flere europeere og amerikanere mener at det er det ytterste høyre, som jo helt mangler toleranse for annerledestenkende, som er den mest troverdige garantisten for disse verdiene?
Imot det etablerte
Den økende mistilliten retter seg både mot de etablerte institusjonene (EU, Verdensbanken, internasjonale handelsavtaler, FN, nasjonale regjeringer) og mot de etablerte partiene. Og ikke minst mot de tradisjonelle mediene, som betraktes som medløpere for elitene, eller også som en faktisk del av eliten.
Og det er i denne generelle tilstanden av oppløsning at Brundtlands retoriske glipp spiller en rolle. Det kan neppe vaere tvil om at de elitene som i dag er under press, skulle ønske at de kunne stille klokka tilbake til en tid der massene fikk sin informasjon i nøye tilmålte doser. Men det er selvsagt ren ønsketenkning fra elitenes side.
Behovet for dannelse
Tilgangen til, og ikke minst kontrollen over, data vil vaere den mest verdifulle handelsvaren i verden i tiårene som ligger foran oss. Det er nytteløst, og ikke minst udemokratisk, å forsøke å bekjempe ytterliggående og intolerant ideologi ved å strupe tilgangen til informasjon.
Utdanning, eller rettere sagt dannelse, er sannsynligvis det mest effektive virkemiddelet mot falske nyheter, desinformasjon og propaganda. Elitene kan ikke lenger sitte der med sine privatskoler og sine lukkede nettverk og håne massene for deres stupiditet. For hver gang en representant for eliten bedriver høyttenkning om de gode, gamle dager da folket ble fortalt nøyaktig hva lederne ville at de skulle vite, rører det illeluktende dyret på seg. Først pisser de på det, og så klager de over lukta.
Siden finanskrisen i 2007– 2008 har bildet blitt tydelig. Det er et globalt opprør på gang