Ønskelisten

DRØSET: I-landsproblemer er også problemer, i hvert fall i denne søte juletid.

Hørt i et middelklassehjem i vårt distrikt noen dager før jul:

– Nå, er du ferdig med presangene?

– Jeg skulle vel ikke handle noe i år? I fjor la du jo ned et slags veto etter at gavene til foreldrene dine ble refusert og ungene truet med å flytte.

– Jada, jeg husker det, og jeg har selvsagt tatt ansvar slik at vi kan unngå en lignende fadese i år. Men jeg kan jo ikke kjøpe gave til meg selv fra deg, der går grensen.

– Hvorfor ikke? Du er jo heller aldri fornøyd. Dessuten ønsker du deg ikke noe.

– Ønsker meg ikke noe? Hvor i alle dager har du det fra? Jeg har jo faktisk forfattet en ganske lang ønskeliste i år.

– Den består bare av kjøkkenutstyr og annet rot vi ikke trenger eller har plass til. Jeg kan jo ikke godt gi deg en steketakke eller en karaffel, dessuten sa du ganske tydelig fra om at den listen var rettet mot foreldrene våre.

– Hvorfor kan du ikke bare finne på noe selv? Du vet jo hva jeg liker.

– Ja, og jeg vet også at det du liker enten koster en fantasilliard, eller så kjøper du det selv med det samme du kommer på at du ønsker deg det.

– Hva med klaer eller sko? Det får jeg aldri nok av, det har du selv gjort et stort poeng av.

- Da vil jeg igjen minne om den kjolen du fikk i 2007, som fortsatt henger i skapet med prislappen på. – Den var jo altfor liten.

- ...men det gikk an å bytte den i en annen størrelse.

– Men jeg tenkte at jeg heller skulle vente til jeg hadde klart å slanke meg noen kilo, slik at den passet likevel.

- Hvordan synes du det har gått? – Vent litt, jeg skal bare ringe Kirkens Bymisjon og høre om de har plass til en hjemløs person til i år.

– OK, OK, det blir gullsmeden i år igjen.

– Greit. Det trenger ikke vaere noe dyrt, altså.

– Yeah, right.

Det trenger ikke vaere noe dyrt, altså.