Vikingtiden i vår historie
HISTORIE: Forskere med integritet kan ikke konstruere historien for at den skal passe inn i vår tid. Avdelingsleder ved Arkeologisk Museum (AM) i Stavanger Håkan Petersson åpner sitt motsvar (14.12.) til undertegnede med å blande det sammen med Sigvald Grøsfjelds tilsvar (7.12.) til hans innlegg. Den lettvintheten kler ham ikke, heller ikke at han fremmer den falske påstand om at jeg og Grøsfjeld vil ha «fortrinnsrett» til å tolke vikingtiden. Hvordan han kan dikte om våre uttalelser hinsides all fornuft, får han baere på sin egen kappe.
Han får det også til å lyde tvilsomt at jeg gir ut de fleste av mine bøker på eget forlag, Saga Bok. Mine bøker utgjør bare en del av en rekke andre fagforfatteres bøker, bl.a. flere kvinnelige forfattere som skriver om kvinners historie i vikingtid. Men fremfor alle kommer et stort antall førsteoversettelser av sagaer som tidligere ikke har vaert tilgjengelige i moderne skandinavisk språkdrakt, som Fagerskinna, Den store sagaen om Olav den hellige, Morkinskinna, Flatøybok m.m.
Petersson røper også andre hull i sin kompetanse når han påstår at «de fleste forskere» mener Norge ble til på 1000-tallet. For det første: Man kan ikke argumentere med at «de fleste forskere mener». Det er kildene som avgjør saken! Dernest: Hvem er så disse «fleste» som har forsket på dette spørsmålet? For å få balanse i forholdet, kan jeg opplyse at det finnes minst fire middelalderhistorikere på professors nivå som i den siste generasjonen har påvist at kimene til at Norge ble en nasjon var under utvikling på 800-tallet. Jeg nevner professorene Kåre Lunden, Per Sveaas Andersen, Steinar Imsen og meg selv.
Skammelig hersketeknikk
At Petersson i tillegg sauser det han kaller 1900-tallets nasjonalromantikk sammen med nazisme og antisemittisme, viser hvor langt borte han er fra norsk virkelighet. Denne stigmatiseringen er en skammelig hersketeknikk. For å sette det på spissen: Hundrevis av norske patrioter ofret livet sitt i kampen mot fascismen på norsk jord – med «nasjonalromantikken» som en viktig inspirasjon. Det vet jeg fra min egen grunnforskning på motstandskampen 1940-1945.
Det er for øvrig foruroligende når Petersson påstår at «Hver tid skriver sin historie.» Feil igjen, det er enkeltforskere som skriver historien, ofte under press fra politiske myndigheter og partier som vil etablere sin historieforfalskning. La meg bare nevne HitlerTyskland og Sovjetunionen under Stalin, men la oss ikke glemme våre egne etterkrigsmyndigheter. De var «seierherrene» som påførte Norge historiesår for å skjule egne feilgrep, jfr. gruppene som nå får myndighetenes «unnskyldning» for overgrep i etterkrigstiden («tyskertøsene»).
Ender som «nyttige idioter»
Her er vi ved kjernen: Forskere som ved sin sannhetssøking kolliderer med myndighetenes politiske mytebehov, får ofte – også i demokratier som våre skandinaviske – problemer med å finansiere sin forskning. Når Håkan Petersson mener at vi «i vår globaliserte verden» gjennom vår forskning bør fremme «samhørighet og forståelse», antyder han at forskningen skal underordnes den til enhver tid rådende «politiske korrekthet». Men forskere med integritet kan ikke konstruere historien for at den skal passe inn i vår tid. Sannhetskravet er det primaere og skiller eventyrfortellere fra historikere. Følger vi avdelingsleder Petterson ved AM ender vi som «nyttige idioter» for politiske myndigheter.