Levende bygder
GJESTEKOMMENTAR: Hvorfor vil så mange mennesker heller bo i byen? Jeg liker å stå ved Hjelmelandsvågen og nyte stillheten. Noen ganger lukker jeg øynene og sanser et solglimt som treffer ansiktet. Når jeg står sånn, tenker jeg ofte: Her skulle jeg likt å bo.
På Hjelmeland er det trygt og godt, her er lufta ren og fjorden klar, og det finnes milevis med turløyper og storslåtte naturopplevelser. Slik er det også på Jaeren og i Dalane. Disse små stedene der du treffer kjente i butikken, der barn kan leke fritt i gatene, og alle er med på dugnaden og vaffelsalget i idrettslaget.
Selv bor jeg på en annen kant av landet, i Oslo, hvor alt er stort og travelt. Rusler du rundt i hovedstadens gater, ser du knapt et eneste kjent ansikt, selv om du har bodd i byen i mange år.
Trend
De siste 20 årene har det skjedd en endring i Norge. Unge mennesker flytter til byene. Kjører du gjennom indre Telemark eller deler av Agder, kan du kanskje få øye på et gammelt skur eller en låve. Malingen flasser og landskapet er gjengrodd. Her var det en gang et helt lokalsamfunn, med skoler, butikker og hus. Kanskje ser du en pensjonist som har klort seg fast på en fjellknatt. Bygda opplever aldring.
I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i mange distriktskommuner ha passert 70 år, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Fordi unge flytter til byen, blir også barna født sentralt. Her vokser de opp og slår rot.
Min kone og jeg flyttet til Oslo for ti år siden. Vi søkte nye utfordringer, men så på Oslo som en mellomstasjon. Vi ble vaerende. Mine to døtre har vokst opp i hovedstaden, de har sine venner og nettverk her, og de snakker østlandsk. Det er Oslo som er deres hjem.
Sentralisering kan bety at distriktspolitikken har vaert ineffektiv. Senterpartiet hevder det. «Vi sier klart nei til sentraliseringen Høyre/Frpregjeringen har forsøkt å gjennomføre på alle områder», skriver partiet på sine nettsider. Den ene dagen er det kommunereformen som er problemet, den neste er det politireformen. Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, vil gjerne snakke om sentralisering. Men sentraliseringen startet før Senterpartiet begynte å snakke om problemet, og den stoppet ikke opp da Senterpartiet satt med makten, under regjeringen Stoltenberg. Sentraliseringen drives av så sterke krefter at den er vanskelig å stoppe.
Vi ser den samme utviklingen i hele verden. Folk flytter fra bygda til byene. I 1950 bodde 750 millioner mennesker i byer. I dag er tallet 3,6 milliarder. Det betyr ikke at politikk er uvesentlig, for det finnes lokale forskjeller. Sentraliseringen har for eksempel vaert sterkere i Sverige enn i Norge.
Arbeid til alle
Mange bygder klarer seg utmerket. Felles for dem er at de skaper arbeidsplasser. Arbeid er motoren i all bygdeutvikling. Uten arbeid, ingen bygd. Uten arbeid, ingen fritidstilbud eller kulturtilbud. Men det er ikke nok å tilby en jobb. Dagens unge studerer lengre, og de forventer å få noe igjen for utdannelsen sin. De vil vaere i et fagmiljø med andre som har de samme interessene. For en designer, arkitekt, ingeniør eller lege kan tilbudet noen ganger bli for lite i en liten bygd.
I øykommunen Austevoll i Hordaland har de klart å bygge en sterk klynge innen skipsfart, fiskeri og oppdrett.
Selv om kommunen bare har 5000 innbyggere, er det maritime miljøet stort. Ungdom får tilbud om arbeidsplass og et sted de kan utvikle seg.
Kommunens administrasjon har skjønt at naering er livsnerven i lokalsamfunnet og har lagt til rette for