Kielland og musikken
KRONIKK: Alexander L. Kielland var en kunstnersjel på flere områder enn litteraturen. Han dyrket også musikken flittig. Blant annet deltok Alexander Kielland i små kammergrupper. Hjemme hos seg selv organiserte han faste musikkvelder med spill, mat og drikke.
Datteren Baby Kielland forteller: «Ved disse leiligheter spilte min far fløyte – i høy grad uten pretensjoner, men med overstrømmende henrykkelse, han hadde en meget dyrebar og fin fløyte. Aldri så jeg ham mere strålende og opplagt enn disse musikkaftenene.»
Fruene satt og nøt samspillet; det gjorde også barna til de ble skysset i seng.
Musikk i desperasjonen
Også i forfatterskapet finner vi raskt musikken. Allerede i 1881 kom samlingen «Nye novelletter».
«Siesta» heter en fortettet historie fra Paris, hvor den ambisiøse skribenten hadde tilbrakt et par år og observert folkelivet. Byen var en maurtue av mennesker – av mange slag og ulike nasjoner. I novellen møter vi et sammenrasket selskap av folk som er blitt gode og mette hos en portugisisk husvert. Alle snakker om livet som er så greit å leve, bortsett fra at de nå har forspist seg litt.
Bare én enkelt mannsperson sitter taus. Han kaller seg «en av Englands fattige». Men så setter han seg til pianoet!
«Det lød som om han hadde tyve fingrer – alle av stål; de myldrende toner forstod han å samle, så at instrumentet fant en mektig, enkel klang. Uten noen stans, uten å markere overgangene holdt han ved bestandig nye overraskelser, hentydninger og geniale kombinasjoner interessen fast, så at selv den minst musikalske måtte følge i spenning. […] Men umerkelig skiftet musikken farve. Kunstneren spilte seg bestandig nedover instrumentet – bøyende seg mere mot venstre, og det ble en underlig uro i bassen. […] Det hørtes et sukk, et halvt skrik fra en av damene, som følte seg ille; men ingen enset det. Kunstneren var nå kommet helt ned i bassen, hvor han arbeidet med begge hender, og de utrettelige fingrer hvirvlet tonene sammen, så det kriblet kaldt nedover ryggen på dem alle.»
En av kvinnene hvisker likblek: «Han spiller Fattigdommen!»
Verten prøver å le: «Jeg mener det var fanden selv. Kom, la oss gå i operaen!»
Musikk i tragedien
I det samme året 1881 utkom også den korte romanen «Else»; vi er her tilbake i Norge. Tittelpersonen er en foreldreløs tenåringsjente som også kalles «Loppen» og havner i et hus hvor flere løse eksistenser oppholder seg. Den ene er en tysk musiker, Schirrmeister, som en gang har spilt vakkert på sin fiolin. Et gammelt piano står fortsatt sammen med fiolinkassen i en krok og samler støv. Men alkoholen har tatt overhånd, og tyskeren spiller bare når Else er alene med ham.
«Den gamle musikant var kommet så vidt at det gjorde ham ondt å høre musikk. Derfor måtte han helst vaere litt full; men da kunne han spille så det sukket og gråt i det gamle klaver, og Loppen satt åndeløs på sengekanten og gråt med.»
En sommerkveld utleverer han sitt indre kaos: «Hans øyne var fuktige av drikk og rørelse mens han fremførte en adagio fra Mozarts sonater.» […] Han så hvorledes han kunne føye henne efter musikken, så at de klare øyne snart stod fulle av tårer, snart åpnet seg som foran en åpenbaring.»
Dessverre går de begge til grunne – Else som offer for konsul With, en samfunnsstøtte som har gjort henne gravid. Både barnet og moren dør, og det på julekvelden.
Musikk i kvinnefrigjøringen
I 1886 kom «Sne», den eneste av Kiellands romaner som foregår på Østlandet i stedet for den faste kystbyen. Snedrivene er ikke bare vinternatur, men også et symbol på kultur- og religionstradisjoner som ikke lar seg rokke av 1800-tallets løsslupne livsstil. Men omsider havner vi på prestegården hvor prelaten Jürges holder til og dramatikken skal utspille seg. Prestesønnen Johannes studerer selv teologi, og i en påskeferie kommer han hjem med sin forlovede Gabriele Pram – en kvinne som grundig har tilegnet seg moderne anskuelser. Hun ryker kjapt i tottene på presten. Hans kone går for øvrig rundt som et magert og undertrykket fruentimmer. Men Gabriele får øye på et piano som fruen en gang har spilt på. Nå spiller den unge kvinnen selv. Og den aldrende lytter – nesten mot sin vilje:
«I henne var det en kamp – en uvilje som fortvilet vegret seg mot å slippe den oppdemte tvang løs; men det kunne ikke nytte – hun følte det selv; og mens tonene behendig slynget seg under de sikre hender, sank fru Jürges ned i en stol, ga sine hender hvile og lot musikken risle seg fra nakken og ned igjennom hele legemet - som en angst – som en vellyst – som en oppgitt synken nedigjennom luften – som om hun drakk med hver fiber og trevel dette tonende vell, som var henne livets vann – så lenge – o hvor lenge hun hadde tørstet!»
Ja, hvem vet...
Kielland ble som kjent bare 57 år gammel. Hans siste leveår ble tragiske for både ham selv og familien, enten de befant seg i Norge eller utenlands. Men notatene viser at han holdt kontakt med vennene i hjembyen. Hvem vet, kanskje var hans gamle fløyte fortsatt spillbar gjennom deres felles gamle dager?