Komplisert om krigens demoni
BOK: Originalt og krevende om krigens destruktivitet belyst fra Trieste. Claudio Magris: Tiltale frafalles. Roman. Oversatt av Tommy Watz. 368 sider. Press.
En av de forfatterne som gjerne nevnes når kandidater til Nobelprisen i litteratur listes opp, er mangfoldige Claudio Magris, født i Trieste i 1949, universitetsprofessor i tysk språk og litteratur i hjembyen, tidligere senator, respektert journalist, flittig oversetter – bl.a. av flere Ibsen-dramaer – og saerpreget forfatter. Hans mest kjente verk er «Donau» (på norsk 1991), en briljant oppvisning i leksikalsk kunnskap, historisk analyse og underholdende anekdoter, sjangermessig plassert i grenselandet mellom poetisk-informativ reiseskildring, personlig essay og danningsroman.
Noe av det samme motivisktematiske spennet fins i hans sjette utgivelse på norsk – den referanserike, fragmentariske puslespillromanen «Tiltale frafalles», i stilsikker norsk språkdrakt ved Tommy Watz. Teksten er med sine mange stofflag og digresjoner, innfall og utfall, akkurat så intrikat i strukturen og så full av alvorstunge, lekende, laerde, perspektivskapende referanser at Claudio Magris her befester sitt ry som en mesterlig formidler av den typen historisk innsikt som moralsk indignerte, utfordrende tendensforfattere stadig tvinger sine lesere til å ta innover seg.
Den ene hovedkarakteren er navnløs, men er ifølge dikterens etterord inspirert av professor Diego de Henriquez (190974), «en genial og kompromissløs triestiner med omfattende kunnskap og sterke lidenskaper, som viet hele sitt liv til å samle våpen og alle sorter krigsmateriell for å skape et originalt og tettpakket krigsmuseum som, ved å vise fram en stor mengde dødelige redskaper, skulle gagne freden.» Det motiviske sentrumet i romanen er nettopp dette gigantmuseet og de notatbøkene hovedpersonen etterlot seg da han døde i det som kan ha vaert en påsatt brann mens han sov blant sine museumsgjenstander. Men etterforskning og rettssak førte ikke til domfellelse.
Den andre frontfiguren er kuratoren Luisa Brooks, datter av en italiensk-jødisk kvinne og en afroamerikansk far, hun som får i oppgave å sette seg inn i de etterlatte notatbøkene til den maniske samleren og administrere krigsmuseet hans. I åtte nummererte, spredte kapitler med overskriften «Luisas historie», vevd inn i en ukronologisk, tettpakket tekstmosaikk som pendler energisk i rom og tid - mellom saerlig Trieste og Italia, andre europeiske land og Karibia, Paraguay, Mozambique og USA - kaster Luisas familiesaga ytterligere lys over romanens mange mørke grunntemaer – ulike former for vold, krig og rasisme.
Denne mollstemte folkeopplysningen om det uakseptable skjer gjennom dypdykk i bl.a. kolonihistorien, slavehandelen, den andre verdenskrig og saerlig jødeforfølgelsen. Spesielt sviende og engasjert virker opprullingen av det mangelfulle rettsoppgjøret med fascistiske bødler og mektige, sleipe krigsprofitører i åra etter 1945.
Men ved at vi får innblikk i familiehistorien til Luisa, blir vi også minnet på voldens lyse motstykke – kjaerligheten. En kraft som har fulgt menneskene, siden tidenes morgen, trofast som en skygge, og som gjør at man fortsatt kan tale om framtida med håp i stemmen, tross alt.
Allusjonsrikdommen, kunnskapsarsenalet, myte- og anekdotetettheten i denne beretningen om krigens myrderier og fredens svik overfor voldens utallige ofre er så omfattende at den naturligvis ikke kan nøstes opp i en avisanmeldelse.
Så vil du høre om La Risiera i Trieste - den eneste konsentrasjonsleiren i Italia, med en krematorieovn som spyr ut mørk, illeluktende røyk døgnet rundt – eller ønsker du å bli kjent med en chamacocoindianer i Praha, Cactus Mareschens Hitler, Perla fra Delagoa-bukten, soldaten Otto Schimek fra Wien, ulike typer eksil, sannhetssøken og myteknusing, Luisa de Navarettes dramatiske beretning om fangenskap, flukt og inkvisisjon eller skjønne begrunnelsen for tekstens kanskje mest sentrale utsagn: «Det er dette som er helvete; generelt amnesti, tiltale frafalles.» - ja, da bør du ikke nøle.
Les den ambisiøse, artistiske, polyfone, dypt originale, tidvis lett utmattende romanen «Tiltale frafalles». Den fortjener det.