Store klasseforskjeller skaper sykdom

SAMFUNN: All psykologi er sosialpsykologi, og all medisin er sosialmedisin. Harald Birkevold har i Aftenbladet 14. januar et betimelig kommentar om de voksende økonomiske ulikhetene i landet. Han kan fortelle at for flere år siden hadde de 28 rikeste rogalendingene like stor formue som alle de andre innbyggerne til sammen.

Hva betyr dette med hensyn på makt og innflytelse over samfunnsutviklingen generelt og byutviklingen i Stavanger spesielt? Helt opplagt ganske mye.

Universitetet må komme på banen

Det er som den kjente statstviteren Stein Rokkan har sagt: Stemmer teller, men ressurser avgjør. Hvor mye større innflytelse eliten har, vet vi ikke. Grunnen til det er at Universitetet ikke gjør jobben sin. Det er all grunn til kritikk av den politiske eliten og Universitetet over at de etter alle disse år ikke har kommet på banen med en maktanalyse av Stavanger.

Dette er nå en ting. En annen ting er de psykologiske følgene av store klasseforskjeller. Dette vet vi etter hvert mye om. I boka «Ulikhetens pris», beskriver forfatterne Wilkinson og Pickett hvordan ulikhet river samfunn i stykker og får negativ konsekvenser for de som sitter nederst ved bordet. De er mye mer utsatt for fysiske og psykiske problem, samt sosiale problem, enn de som sitter lenger oppe.

I et samfunn som er gjennomsyret av materialistiske verdier, vil en knytte identiteten til hvor mye en har av penger, makt og status. De som har lite av dette, vil over tid utvikle en selvforståelse av at de er tapere – og tap av selvfølelse vet vi er grunnen til fysiske og psykiske lidelser.

Sliter på folk

Vi som jobber med fysisk og psykisk helse – leger, psykologer, psykiatere, alternativmedisinere og sosialarbeidere – opplever resultatet av denne utviklingen hver dag. Opplevelsen av maktesløshet, nedverdigelse, utrygghet og all slags stress forårsaket av et ekstremt konkurransepreget arbeidsliv, sliter på folk.

Likevel hører vi ikke et pip fra de profesjonene som får ofrene for denne utviklinga til behandling. Det burde vaere elementaert at helsetilstanden i en befolkning blir bestemt av de samfunnsforhold som er rådende.

All psykologi er sosialpsykologi, og all medisin er sosialmedisin. Dermed burde det vaere en del av samfunnsoppdraget til helseprofesjonene å opplyse om de sykdomsfremmende faktorene som springer ut av samfunnsstrukturen.

Ved å gjøre vanskelighetene til de som sitter nederst ved bordet til individuelle problem, forsterker man deres oppfatning av å vaere tapere og legger stein til byrden.