Hva er lek – og hvem er leken til for?
SKOLE: Lek i skolen er et underforsket felt, og laereres erfaringsbaserte kunnskap er heller ikke godt beskrevet. Dette preger debatten. Per Henning Uppstad og Bente Rigmor Walgermo ved Lesesenteret på UiS har skrevet en fin kronikk om lek i skolen, med utgangspunkt i et innlegg jeg skrev i VG (4. oktober). Det er bra at fagfolk engasjerer seg i debatten om skoletilbudet til de yngste barna i skolen. Dette angår svaert mange norske borgere. Vi ser nok noe forskjellig på hva lek er, og på hvem leken er til for. Kanskje snakker vi også litt forbi hverandre.
Lek i skolen er et underforsket felt, og laereres erfaringsbaserte kunnskap er heller ikke godt beskrevet. Dette preger debatten. Jeg vil prøve å naerme meg to forhold som artikkelforfatterne også tar tak i: For det første: Hva er lek? Og for det andre: Hvordan kan laerere slippe leken til i skolen?
Lek er per definisjon fri
I kronikken hevdes det at jeg tar til orde for «fri lek», selv om jeg ikke bruker dette begrepet. Jeg mener at vi kan klare oss med ordet «lek». Er det mulig å si at det finnes «ufri lek», eller «bundet lek»? Er aktiviteten da lek? I en forskningsoversikt som Kunnskapssenteret for Utdanning nylig har laget om de yngste barna i skolen, vies leken mye plass.
Senteret har oppsummert studier som viser at det er ganske ulike tilnaerminger til lek i skolen. Likevel gjengis noen kjennetegn på lek: Den er frivillig og den er indremotivert. Altså har barn selv kontroll over leken, og den springer ut av deres eget engasjement. Leken karakteriseres videre av at barn bruker sin forestillingsevne, sin frie diktning og sin fantasi. Barn uttrykker seg gjennom leken, og den er interaksjon og kommunikasjon som barn bruker for å skape mening i tilvaerelsen og for å knytte sosiale kontakter med jevnaldrende. Jeg er ikke så sikker på om de metodene vi i dag omtaler som lekbasert laering, imøtekommer disse kriteriene.
Undervisning har ulike kvaliteter Jeg hevdet i VG at lekbasert laering bør kalles undervisning, og for meg er dette slett ikke en nedvurdering av metodene. Tvert imot! Lekbasert laering kan bidra til å gi laerere større evne til å differensiere undervisningen. Kanskje bør metodene også klargjøres. Noen ganger er det snakk om elevaktiv undervisning, praktisk undervisning, estetisk undervisning eller motorisk aktiv undervisning. Undervisning betegner aktivitet som laereren initierer, gjennomfører og vurderer ut i fra sine planer og pedagogiske visjoner. Det er veldig bra at vi får en levende diskusjon om undervisningsmetoder.
Ved å kalle disse arbeidsformene lek, skaper vi et inntrykk av at det er mer lek i skolen enn det egentlig er. I vår iver etter å oppfylle skolens laeringsmål, kan vi komme til å nedprioritere tid til lek som oppfyller kriteriene som det pekes på over, og som gir elevene reell medvirkning.
Tilretteleggere
Hvordan kan laererne gi mer plass til leken? Laerere kan ha mange roller i barnas lek. For det første som tilretteleggere for gode lekemiljøer, både ute og inne. En slik ressurs gjør det mulig å skape avbrekk i undervisningen og sørge for veksling mellom målretta laeringsaktiviteter og lek. Forfatterne spør om barna trenger mer friminutt, og på det spørsmålet tror jeg svaret er «ja». Men ikke alle trenger friminutt samtidig.
Laerere kan få innsikt i elevenes trivsel, laering og innbyrdes relasjoner, ved å vaere observatører til barns lek. Her kan laerere hente kunnskap som beriker undervisningen. Leken har et stort potensial for å gi barn større medvirkning i egen skoledag. Hva er barna opptatt av? Hvordan uttrykker de selv sine interesser og sin kunnskap?
Laerere kan også vaere aktive deltagere i barns lek. Forutsetningen er at vi viser respekt for leken, og kan delta uten å spore av fra barnas agenda og over på vår egen. Og det betyr ikke at vi abdiserer som laerere, eller som voksne.