Kunstneren forskrever seg
UTSTILLING: Raddum er best når han holder seg til leken og styrer unna det pretensiøse, mener vår kunstkritiker. BGE Contemporary Art project: Fredrik Raddum, «Bortenfor – Or: Outside the Verge of Liminal Spaces», skulptur. T.o.m. 6. febr.
Det er den absurde, tegneserieaktige, enkle humoren som dominerer Fredrik Raddums skulpturutstilling i BGE. Her sitter en kvinne med lang snabelnese, en ung mann rir på to beist av noen griser, en annen stirrer tomt gjennom to små hull i øyehøyde i et plankegjerde, en liten gutt har beina i altfor store støvler. Osv.
Derfor er dette en lett tilgjengelig utstilling, full som den er av tredimensjonale vitsetegninger, slik vi finner dem i dagspresse, ukeblad og tegneserieruter. Dette har alltid vaert Raddums varemerke; tidlig parodierte og punkterte han den norske naturfølelsen, ofte i kombinasjon av trestubber og små plastfigurer, alltid i et naivistisk formspråk. Dette ble hans styrke: den barnlige naiviteten, den som sprengte realismen til fordel for den surrealistiske fantasien, men også den som forsiktig åpenbarte ubehaget i leken. Han kunne treffe godt, men han kunne også lett ende i uforpliktende manierisme.
Dette siste ser vi tydelig i hans nye utstilling. For her nøyer han seg ikke lenger med avvaepnende ironi og humor; nå skal skulpturene også si noe viktig om menneskets eksistens. Kan det gå godt?
Engelsk syke
At Raddums nyeste kunst i tillegg til humoren også er baerer av vektig innhold fra en dyp tenker, signaliseres i det skrivet galleriet legger ved utstillingen, preget av engelsk syke. Slik velger man å kommunisere med sitt norske publikum: «As insinuated in the title of the show, Raddum describes this practice as a liminal room, where limitations are broken, and extremities emerge… a blurred space between undefined spatial areas… a desire to work lawlessly and get trapped in a rough existence».
Ble vi klokere nå?
Hvis ikke, får vi heller vende oss mot the real thing, skulpturene selv. Den som skriker mest på vår oppmerksomhet, er «Liminal Slide»; den viser at Raddum nå tenker stort, både i format (den er 2,5 m lang og naermere 2 meter høy) og i materiale (den er laget i bronse, skulpturhistoriens tradisjonstunge substans): han vil ikke lenger måle krefter med Legoland, nå er det kunsthistoriens store mestere som er målestokken. Denne liminale skulpturen viser en ung mann som prøver å holde balansen i et vilt ritt på to digre griser. Et svineritt som for å markere grensen, overgangen fra barn til voksen, kanskje, siden tittelen antyder en slik rituell overgang. Balanseakten kan neppe vare, siden svin ikke er kjent for å vaere gode samarbeidspartnere – de vil nok snart trekke i hver sin retning.
Problematisk
Problemet er, selvsagt, at denne enkle visuelle vitsen tynges av Raddums forsøk på å lade motivet med et eksistensielt perspektiv. Da må han jo konkurrere med en lang rekke eldre og samtidige kunstnere som gjør dette så mye bedre, og som ikke kveler det eksistensielle perspektivet med uforpliktende, absurd humor.
Slik blir denne bredbente unge mannen en metafor for Raddum som kunstneren som forskrever seg i denne utstillingen. Han vil på én gang dekke både den absurde, uforpliktende humoren og menneskelivets alvorlige sider.
I «The Underthow» [sic] ser vi en kvinne som forsvinner ned i en virvelstrøm; igjen en ganske god vitsetegning, men et vektigere innhold drepes av kvinnen like i naerheten som har en enorm elefantsnabel stikkende ut av hodet sitt – hun kan ikke se, for bare snabel («The Elephant»).
To forhold gjør likevel utstillingen severdig: dens betydelige underholdningsverdi, og den virkelig flotte monteringen, hvor galleriets saeregne arkitektur er utnyttet maksimalt. Det er en nydelig iscenesettelse av leken i rommet, og kanskje burde Raddum holde seg til den, og styre unna det pretensiøst affekterte.