En av de store er blitt større
PLATE: Hun har malt et mørkt mesterverk, men ikke uten lyse felt.
Geir Flatøe
Sharon Van Etten: «Remind me tomorrow» (Jagjaguwar/ Playground)
At Sharon Van Etten lar elektronikken erstatte det akustiske på plate nummer fem, er ikke spesielt originalt. Til gjengjeld gjør hun det med stil.
Hun åpner med «I told you everything», en saktebrennende sang om intimitet som fører til noe større. Den fanger deg inn fra første øyeblikk: Sitting at the bar, I told you everything. You said, holy shit, you almost died.
Nakne pianoanslag og en dirrende bass som vokser i styrke. Etterhvert dumpe trommeslag. Det lyder ikke så optimistisk, noe som fører oss til «No one’s easy to love»: Forlat meg og ikke seg deg tilbake. Bare si at du prøvde.
Sangen har en tøff åpning og et flott refreng, en mørk popsang av beste slag.
«Memorial day» er en innadvendt sang på en ellers utadvent plate, noe «Comeback kid» er beste eksempel på. En discolåt fra dovregubbens hall.
Det er gått fem år siden forrige plate fra Van Ettan, og med «Comeback kid» som førstesingel, sank ikke akkurat forventningene. Det gjenstår å se hva resten av 2019 har å by på, men en av årets beste plater kan allerede ha kommet.
«Jupiter 4» er en lavmaelt kjaerlighetssang av det positive slaget, med en tittel hentet fra synthen Roland Jupiter-4. Flere av kuttene på platen startet med Van Etten som sang til et repeterende mønster og en rytme. På den måten klarnet hun hodet og kan begynne å bygge opp sangen.
Refrenget er lett å nynne med på: Baby, baby, baby, I’ve been waiting, waiting, waiting, my whole life for someone like you. Teksten lyder som en klisjé, men sunget av Van Etten rommer den smerte, årelang lengsel og et intenst ønske om å ha funnet det hun har lett etter.
Hun vokste opp i New Jersey, og «Seventeen» minner om Bruce Springsteen. Hadde han fortsatt sitt kortvarige samarbeid med Patti Smith, kunne det endt med en sang som dette.
I used to be free
I used to be seventeen
Van Etten var 17 da hun ble involvert i et forhold der hun følte at hun mistet seg selv. Det tok fem år før hun tok mot til seg og rømte hjem til familien, vekk fra det som ødela henne. I used to feel free, or was it just a dream?
Sangen handler også om å forstå og hjelpe andre som er i samme situasjon, en utdannelse hun har begynt på.
Hun lager flotte melodier, kompet er imponerende og hun synger bedre enn noensinne. Samtidig har hun evnen til å skrive tekstlinjer som fører deg rett inn i sangen, som åpningen på «Malibu»:
We held hands
As we passed the truck Just a couple of dudes Who don’t give a fuck
Sangen åpner spinkelt og vokser seg større, før elektronikken krasjer og brenner. Steget fra det akustiske til det elektroniske har gjort at hun denne gang har hentet inn en produsent. John Congleton har jobbet sammen med John Grant og Angel Olsen, og han vet hva han gjør.
«You shadow» og «Hands» er mørke, mektige kutt, men vi trenger en mykere avslutning. Den får vi med «Stay», en fornyelse av 90-tallets triphop.
«Stay» er en sang om å holde sammen uansett hva, og en sang om barnet de har sammen. One star, one light, the meaning of life.
37-åringen er blitt mor siden sist. Det bringer lys inn i mørket.
Beste spor: «No one’s easy to love», «Comeback kid», «Seventeen», «Malibu».