Mørkets hjerte
BOK: Fremragende fremstilling av en av de største tragediene i fransk marinehistorie. Franzobel: Medusas flåte. Roman. Oversatt av Ute Neumann. 493 sider. Cappelen Damm.
Mange har sett Theodore Gericaults maleri «Medusas flåte» (1819) i Louvre, som skildrer en faktisk historisk hendelse. I 1816 satte den franske fregatten Medusa seil for Senegal med 400 personer ombord. Skipet grunnstøtte, men hadde ikke livbåter til mer enn 250 mann. De øvrige ble satt på en tømmerflåte og sendt inn i mørkets hjerte, til galskapens yttergrenser. Første natt myrdes tjue menn. Etter fire dager med vold, vanvidd og kannibalisme, er det 68 tilbake. Etter seks dager er de 31. Da flåten blir funnet trettende dag, er det bare femten vandrende lik tilbake, og av disse dør ytterligere fem de neste dagene.
«Medusas flåte» av østerrikske Franzobel (f. 1967, pseudonym for Stefan Greibl) er en grufull og levende beretning om disse hendelsene «som burde vaert holdt skjult for menneskeheten til evig tid». De samme personer som inspirert av Voltaire, Diderot og Rousseau skulle bringe den europeiske sivilisasjon til barbarene, slakter hverandre og blir til menneskeetere etter bare femti timer på en flåte i åpen sjø.
Komikk
Skildringene er detaljerte og billedrike, persontegningene originale og treffsikre, og sjømannsvisdommen er av typen: «Religion er for folk som ikke tåler alkohol». Noen personer karakteriseres med referanse til skuespillere: «førsteoffiser Reynaud (Lino Ventura)», noe forfatteren kan tillate seg fordi han har innført en nåtidig forteller som betrakter katastrofen på to hundre års avstand, et grep som også forsyner teksten med en viss anakronistisk komikk.
Omfattende persongalleri Romanpersonene representerer ulike mennesketyper, og skipets besetning og passasjerer speiler samfunnet. I tillegg til den sedvanlige rang- og hakkeorden, foregår det en klassekamp ombord. Persongalleriet er omfattende, og spenner fra kaptein og embetsmenn til sjømenn med vannskrekk og skipspapegøyen Shakespeare. Perspektiv og synsvinkel er skiftende, og forfatteren benytter kursiv til tankegjengivelse, alt etter hvor blikkpunktet ligger. Dette skaper spenning og variasjon.
Vi møter blant andre den udugelige kaptein Chaumereys, «som kunne ha mistet alt under revolusjonen, også hodet», og guvernør Schmaltz, som elsker giljotinen «Luise», som han har tatt med seg «for å bringe fransk justis til de sorte barbarer». Om noen skal utpekes som hovedperson, må det vaere den idealistiske skipslegen Savigny og førstereisgutten Viktor Aisen, som fremstår som fornuftens og moralens stemmer oppi all galskapen.
Moderne klassiker
Men selv omgitt av kadavre på en flåte i Atlanteren, når håpløsheten og saltvannet skummer over dem, er det rom for aristokratisk galgenhumor: «Nå doktor, hva synes De, skal vi gå og spise frokost? Place Pigalle eller Café de Foy på Quai du Louvre?»
«Medusas flåte» er en mesterlig gjennomført allegori over menneskets natur, en moderne klassiker som ikke står tilbake for kanoniserte forgjengere. Boken er en påminnelse om det tynne skillet mellom sivilisasjon og barbari, et vrengebilde og en perversjon av demokratiet og verdiene vi flagger. Når alt koker ned til et spørsmål om overlevelse, pulveriseres våre idealer raskt, og vi ender opp med å drepe og fortaere de svakeste blant oss, som vi under andre omstendigheter ville ha beskyttet.