La skulane bestemma sjølv
KOMMENTAR: Politikarane i Stavanger vil likevel ikkje innføra felles mobilreglar for alle skulane. Det trur eg er bra. Det går i Snap, Netflix, Fortnite, nyheiter, Minecraft, Facebook, YouTube, YouTube, og YouTube. Vi er på nett, på mobil, store og små, heime og ute, vi blir oppdaterte, heng med, prøver å ha blikket retta utover mot verda, vi er sosiale, vi laerer ting. Og vi melder oss fullstendig ut, vasar vekk timar i bare tull, vel oss minste motstands og lettaste veg ut. Vi lar oss forføra og dopa av likes, kommentarar, nye skins og nye nivå, alt laga for å halda oss lengst muleg fast og få oss til å bruka mest muleg tid. Og når ting låser seg, når diskusjonen eller onlinegaminga endar i krangling, klikkar vi oss vekk frå det. Du kan alltid finna ein annan stad å gå, ein annan tråd å diskutera i, ein annan gjeng å spela med. Du treng ikkje løysa knutar som oppstår mellom deg og andre. Du treng ikkje leggja merke til om det du sjølv sa eller gjorde øydela for andre. Du kan bare gå. Sveipa, klikka bort, muta eller blokkera.
Tillit
Du kan velja vekk dei som plagar deg også. Du kan få vera i fred. Der barn før var prisgitt dei som tilfeldigvis vaks opp saman med deg og statusen desse var villige til å gi deg, kan dei nå mykje tidlegare finna andre å vera med. Likesinna. Dei kan få lov til å gi eit nytt førsteinntrykk, av seg sjølv, sånn som dei helst vil vera, men ikkje lenger finn rom for IRL – In Real Life. Og det går an å snakka om kva ein må vera forsiktig med, når ein ikkje er i same rom som den ein snakkar med eller om.
Alle norske skulebarn er på nett kvar dag. Og på alle skulane i Stavanger får alle barn Chromebook. Dei er på nett, dei laerer på nett, dei jobbar på nett. Når laerarane finn det best.
Men dei fleste barneskulane i Stavanger har reglar for – eller var det mot – mobilbruk. Anten at mobilen skal liggja avslått i sekken heile skuledagen, eller at dei blir samla inn ved skulestart og delte ut igjen ved skuleslutt. På ungdomsskulane varierer det meir.
Sjølv vil skulane helst ha det sånn. At dei får bestemma det der sjølve. At det går an å prøva seg litt fram.
Stavanger Ap ville gjerne bestemma over dei likevel. Dei ville vedta felles reglar om ein mobilfri skule, men fekk berre støtte frå Rødt i oppvekststyret. Høgre fekk med seg KrF på at det kunne vera greitt å bestemma litt, men ikkje så mykje som Ap. Dermed blei dei ikkje einige, og skulane får fortsetja å bestemma sjølv. Og det er bra, blant anna fordi ein snakkar så mykje om å gi laerarane meir tillit. Då er det jo fint om ein også gjer det.
Fordelane
Ei undersøking frå London i 2015, viste at elevar på skular med mobilforbod får i gjennomsnitt 6,4 prosent betre testresultat, samanlikna med før forbodet blei innført. Mest hadde det å seia for dei svakaste elevane, der forbetringa var på 14,2 prosent. Dei flinkaste gjorde det bra uansett. Livet er urettferdig. Sjølv ikkje ein smarttelefon kan endra på det.
Ifølgje forskning.no er den studien flittig sitert. Og det forstår eg godt, eg trur den samsvarar med magekjensla til mange. Forskarar i Danmark viser til at når barn er på YouTube eller sosiale medium, går dei inn i ein indre dialog med seg sjølve. Konsentrasjonen går dit. Dei meiner barn vil mista evna til å fordjupa seg heilt og fullstendig dersom dei stadig er på sosiale medium.
70 prosent av dei norske rektorane som har innført meir eller mindre mobilfri skule, meiner det har hatt positiv effekt på det sosiale miljøet. Det blir mindre mobbing, elevane er meir sosiale, dei har augekontakt igjen. 80 prosent av rektorane meiner det også har gitt betre laeringsvilkår.
Angsten
Det finst minst tre typar angst oppi dette. Den eine er den der vi fryktar all nyare teknologi, som vi i si tid frykta både boktrykkarkunsten, farge-tv og vhs-videoar. Der vi forbyr for å vera på den sikre sida. Ein kan bli avhengig, forsvinna inn i ei boble, ein kan mobba og bli mobba til pinneved, ein kan sjå ting ein ikkje burde ha sett. Men berre å sjå på det negative kan fort bli å stikka hovudet i sanden, og la det bli der.
Den andre er angsten for ikkje å omfamna all teknologi på ein framoverlent og raus nok måte. Den legg jo også føringar. For det er ikkje alltid mobilen er den beste vegen til verken å laera eller å forstå.
Den tredje er angsten for å røra ved individets sjølvråderett. Den tyt fram i eit tankesett der alle felles reglar blir sette på som undertrykkande, autoritaere og berre tener den som har makt til å innføra regelen.
Det er også eit fattig tenkesett. For det finst reglar som tener fellesskapet. Ein undervisningssituasjon kan vera blant dei. På ein skule har alle elevar rett til å kjenna seg trygge, også sosialt. At ingen filmar deg i dusjen, tar opp video av deg i forsøket på å koma deg over bukken i gymmen eller gjennom høgtlesinga i engelsk, høyrer heilt klart til der. At vaksne tar ansvar for heile laeringsmiljøet like så.
Sett frå klasserommet
Ein mobilfri skule gir rom for å utvikla seg sosialt utan å vera på nett heile tida. Den gir rom for konsentrasjon IRL – In Real Life. Og finst det faste reglar, slepp ein å ta den same diskusjonen om igjen og om igjen.
Men for nokre elevar kjennes det trygt at ein i det minste kan hengja med mobilen sin i friminutta. Det kan vera ei nødvendig løysing. Eller det kan bety at dei vaksne må gjera noko heilt anna med klassemiljøet enn det mobilar kan ta seg av.
Eg skulle ønska vi var rausare med å la skulen sjølv setja slike reglar. Reglar for når den enkelte må tilpassa seg flokken. Og for når laeraren ser at her må ho smyga og tøya litt, for at ting skal bli bra. Forskjellen på det, ser ein betre frå klasserommet enn frå rådhuset.
Det finst reglar som tener fellesskapet Ein undervisningssituasjon kan vera blant dei.