To nyvalg med lik bakgrunn
GJESTEKOMMENTAR: Lederne for både palestinerne og israelerne vil ha nyvalg. De ønsker mer stabilitet og å beholde makten, mens freden blir stadig fjernere. I løpet av mindre enn 24 timer i desember varslet både statsminister Benjamin Netanyahu i Israel og Mahmoud Abbas, president for Den palestinske selvstyremyndigheten (PA), nyvalg og oppløsning av sine lovgivende forsamlinger. Selv om omstendighetene var ulike, var de to samstemte om én ting: Det var på tide å la befolkningen avgjøre i hvilken retning politikken bør gå.
For ti år siden dreide Israels flertall i retning høyre, mens palestinerne valgte en moderat president, men et høyreorientert parlament. Det siste førte til Hamas’ kupp i Gaza, som gjorde den politiske scenen ytterligere komplisert.
Karismatiske ledere, fortsatt sterke
Både israelerne og palestinerne har sterke ledere i Mahmoud Abbas, Fatah-bevegelsens leder, og Benjamin Netanyahu, som leder Likud-partiet. Begge lederne har de ti siste årene mislykkes i å skape fred og en slutt på den israelsk-palestinske konflikten, men begge leder på meningsmålingene.
De to lederne har sjelden møttes, og uenigheten dem imellom har ført til at den blodige konflikten har fortsatt. De interne rivalene til dem begge har hatt ett mål, å bli kvitt dem, men uten å lykkes. Populariteten deres er fortsatt stor.
Abbas er en historisk leder. Sammen med andre unge menn stiftet han Fatah på 1960-tallet. Nå er han 83 år gammel. Hans rivaler kommer ikke bare fra Hamas eller venstreorienterte krefter, de finnes også i hans eget parti. I løpet av Abbas’ styre har mye gått galt, men han har alltid skyldt på den israelske okkupasjonen. Og han har fått internasjonal støtte. Han blir sett på som en fredsskaper som ikke har hatt en israelsk partner for fred, noe han har gjentatt i FN og til alle utenlandske ledere han har møtt. Han har vaert imot vaepnet motstand mot den israelske okkupasjonen, og det har han holdt fast på i løpet av sitt presidentskap.
Mange palestinere er skeptisk til Abbas varsel om nyvalg, og menneskerettsorganisasjoner hevder at oppløsningen av den lovgivende forsamlingen i Ramallah er grunnlovsstridig, siden hans presidentperiode egentlig utløp i 2009. Hans rivaler sier at han egentlig ikke ønsker valg, bare mer makt på bekostning av parlamentet, som er fastlåst på grunn av splittelsen mellom de palestinske partiene. Uansett, han varslet nyvalg, og hans rivaler er med på å delta i det.
Korrupsjonsanklagene
For Israels statsminister er situasjonen vanskeligere. Mange av Netanyahus rivaler, som vil ha ham vekk, sier at den eneste årsaken til nyvalg og oppløsning av Knesset er korrupsjonsanklagene mot ham. De pekr på at han, etter mer enn ett års etterforskning, lå an til å bli tiltalt for korrupsjon på nyåret i år, og at det var årsaken til at han skrev ut nyvalg.
Kritikerne hevder at forklaringen er enkel. Når Netanyahu skriver ut nyvalg, vil den israelske påtalemyndigheten ikke dra ham for retten av frykt for å bli beskyldt for å påvirke valgkampen. De mener at han forsøker å få frosset etterforskningen til etter valget. Hvis han så vinner valget, som mange venter, vil han ha folkets støtte til å fortsette som deres leder. Men enkelte jusseksperter mener at dersom etterforskningen hadde funnet reelle bevis for korrupsjon, ville påtalemyndigheten ha tiltalt ham og båret byrden med bli beskyldt for å påvirke et demokratisk valg.
Abbas og Netanyahu sa at de varslet nyvalg fordi de, med tanke på utfordringene framover, ikke var i stand til å lede uten folkelig konsensus og politisk stabilitet. Uansett, valgresultatene kan bli andre enn det meningsmålingene tyder på, slik deres politiske rivaler ønsker seg.
Stabilitet tryggere enn regimeskifte
I løpet av urolighetene i samband med «den arabiske våren» har det vokst fram mange mørke, radikale grupper, og alle ledere i Midtøsten maner til stabilitet for å stå imot disse kreftene. Netanyahu har brukt denne frykten til å forsikre sitt folk om at stabilitet i Israel er nødvendig for å konfrontere de radikale kreftene. Abbas, som lovet sitt folk uavhengighet da han ble valgt i 2004, har beskrevet sine rivaler i Gaza, det islamistiske Hamas-partiet, som disse radikale kreftene, og han har lyktes i å overbevise sitt folk om at hans nye politiske idé, «mer tålmodighet gir uavhengighet», er veien å gå.
Alt dette har ført til en total stopp i fredsprosessen, men ikke til krig, for begge sider sier at krig vil true den «stabiliteten» begge har lovet å opprettholde. Men selv om den arabiske oppstanden er over, vil folk i stedet for tålmodighet ha endring.
I mediene er det alltid noen som hevder at endring er skadelig, at økonomien ikke tåler et dramatisk skifte, og mange tror på dette.
Og når det gjelder fredsprosessen, regner ingen med at noe egentlig vil bli endret. Meningsmålingene gir fortsatt høyresiden i Israel flertall, mens palestinerne fortsatt er fanget i sin splittelse. Og fram til de to nyvalgene vil alle fredsforsøk fortsette å vaere frosset.
Fram til de israelske og palestinske nyvalgene vil alle fredsforsøk fortsette å vaere frosset.