Hjelp, me e litt for mye av det goa!
KOMEDIE: «Hjelp, me e i familie» snubler litt i karikaturene og overspillet. Likevel klarer Sally og Gretelill å ro hyllesten til mor inn på gronnå.
Leif Tore Lindø
«Hjelp, me e i familie». Komedie skrevet av Per Inge Torkelsen og Torleif Hestad Torkelsen. Med: Sally Nilsson, Gretelill Tangen, Sigrun Eriksen, Bente Harestad Haukaas, Herman Pedersen Hilde, Tiril Rødder Saegrov og Katarina Harestad Haukaas. Stavangeren. 2 timer inkl. pause
Komedien «Hjelp, me e i familie» er skrevet av Per Inge Torkelsen og Torleif Hestad Torkelsen - far og sønn. AEre vaere begge for å skrive noe nytt. De to gode venninnene Astrid (Gretelill Tangen) og Else (Sally Nilsson) planlegger tur til Nice. Astrid har to døtre, begge vel gift i gode ekteskap og med barn som greier seg bra. Endelig kan Astrid tenke på seg selv og legge planer med venninnen.
Så ringer det på døren, og snart ramler det inn med døtre som har gått fra maen, ungdommer som spinner rundt sin egen akse, babytvillinger og ørten esker med pikkpakk, rot og en endeløs rekke problemer. Alle har nok med sitt, mens mor må holde båten flytende. Det er mye å kjenne seg igjen i, selv om alt her er trukket ut i revyens karikaturer. Der ligger også problemet. En komedie trenger tydelige roller, men de skal også vaere mennesker vi kan sympatisere med, riste på hodet av og finne litt av oss sjøl eller andre i. De tre ungdommene har fått roller som passer bedre til fireminutters revyinnslag. Egenes-snobben med knyttejumper over skuldrene, emo-en med liksminke og datanørden som drikker cola. Også Jorunn, overspilt av Bente Harestad Haukaas, blir for mye med sin Sporty Spice-oppkledde, tyggitrekkende pipestemmeframtoning. For mange personlighetstrekk er skrudd opp på 11 her.
Rivjernsmor
Jo eldre rollefiguren er, dess mer av et menneske kan vi se. Liv (Sigrun Eriksen) starter litt voldsomt, men som deprimert, pilleknaskende, oppgitt og forsmådd kone kommer hun etter hvert ned på jorda og kombinerer vitser, fysisk humor og menneskelighet ganske så fint. Eriksen har alltid vaert god som kvinne på randen og litt over randen. Det er hun her også, i alle fall etter pausen.
Og så har vi altså Sally og Gretelill, den dynamiske duoen som har gjort dette siden seilskutetiden. De har fått de best skrevne rollene, de har den beste timingen, sjarmen og skuespiller-roen og mangler litt hos resten. Sally er...vel, hun er Sally og spiller en slags Sally, noe som faller henne voldsomt naturlig. Gretelill, som er mor og mormor, gjør det godt som vaskeekte rivjernsmor som holder humøret oppe og båten flytende. Og en stilig detalj: Per Inge Torkelsen synger stykkets temasang (på teip), en aldeles nydelig, ublygt sentimental vise i rusten Odd Børretzenstil. Mannen bør seriøst vurdere å spille inn en plate.
Overspill
Ensemblet klarer å skape det kaoset en forventer kommer når ni personer skal bo i en liten leilighet. De går hverandre fint på nervene, de roter og skriker og herjer på. Som en festlig fortelling om familie fungerer dette ganske godt. Det er ikke spinnløye, men det er humrestoff. Nå og da smetter de inn en fulltreffer, som når Sally og Gretelill vil ha de andre til å rydde i kaoset. «På Rogaland Teater har de scenearbeidere som hadde ryddet dette på et blunk. Vi skulle aldri sluttet på teateret. Hvorfor tok vi egentlig denne jobben?». Flott metamoro.
Det er også noen fine og løgne øyeblikk med hardhendt babypass, kamp om sofaen og litt sånn, men det er ikke mer enn det må vaere. De sliter litt med disse karikerte rollefigurene, med overspill og tidvis mangel på retning. Dagene går, det er kaos, dagene går, det er kaos, dagene går, det er kaos og sånn går dag etter dag etter dag. Slutten virker derimot fryktelig forsert. Tiden er ute - nå må vi gi oss - hadet! Applaus.
Morer
Det som redder denne forestillingen inn på gronnå er en fin tekst fra The Torkelsens, sjarmen og rutinen til Sally og Gretelill - Den Evige Duo - og en ting som ikke er så umiddelbar, så tydelig og kanskje ikke engang tilsikta: Far og sønn Torkelsen har egentlig skrevet en hyllest til alle mødre, en slags sceneversjon av Svein Tang Was «Morer». Gjennom hele fortellingen, bak vitsene (både gode og dårlige), bak de stereotype figurene og all tjoheien og sjauen finnes det én hel person, en limtube med kaldt hode og varmt hjerte: Mor.
Me spise og rape og skitne oss te og det gjør me tidlig og seint Ja livet e møkkete, e det kje det kem e det så holde det reint
Det e morer, det e morer De fikse opp litt av kvert
Det e morer, det e morer
Kem sko det ellers ha vaert