Sanger om en mors død
PLATE: Albumet åpner vemodig vakkert og fortsetter på samme vis.
Geir Flatøe
Mandolin Orange: «Tides of a teardrop» (YepRoc/Border)
Andrew Marlin mistet moren da han var 18. Det er temaet for Mandolin Oranges nye plate, duoen hans med Emily Frantz.
Han åpner på mildeste vis når han tenker tilbake på da moren ble kjørt bort:
Just like an old friend Kinder than expected That Cadillac came And gave our girl a ride
Sangen heter «Golden embers», gylne glør. Den er like vond som den er vakker.
En kvinne dør av komplikasjoner etter en operasjon. Hun etterlater seg mann og sønn, to mennesker som prøver å takle det som har skjedd. Videoen er hjerteskjaerende hverdagslig. Ingen tårer, ingen ord. Bare tomme, ensomme blikk.
Til slutt snakker far og sønn sammen ved leirbålet, og refrenget er uten bitterhet:
In our time together
Her memory will ever shine Like golden embers in the night
Det var en Marlins oransje mandolin som ga duoen navn, som også er et ordspill på det engelske navnet på en mandarin; mandrin orange.
Gjennom de fem foregående platene har ekteparet finpusset formelen, og bedre har de aldri vaert. Det finnes en stille styrke i alt de gjør. Selv når det ser ille ut i «Wolves»:
On the wind the wolves are howling
Open arms are closed in fear Helping hands are clenched in anger
Broken hearts beyond repair
Frantz kan mer enn å kore, og på varme «Into the sun» overtar hun vokalen. Hun fortsetter med folksangen «Like you used to».
Du kan mene hva de vil om det som venter eller ikke venter etter døden, men du skal vaere temmelig hard om hjertet for å feie bort Marlins enkle ord i «Mother deer»: Somewhere in a field of clo ver she waits for me.
Deretter slår de over i ren country i «Lonely at the time», en sang i samme rom som George Jones’ «Color of the blues» og Hank Williams’ «I’m so lonesome I could cry».
Vi får «When she’s feeling blue» og «Late September», to sanger som føyer seg inn blant de andre.
Den siste er en sørgmodig countrysang av det slaget der du venter på at Willie Nelson eller Brad Paisley skal dukke opp som duettpartner. Det gjør de ikke, men Mandolin Orange greier seg fint. De gjør bruk av turnébandet i studio, noe som gir sangene et ekstra strøk.
Mor er borte, synger Marlin i «Suspended in Heaven». En tidløs bluegrass-vise skrevet på selveste morsdagen. En fønvind fra Appalachene.
De avslutter med «Time we made time». Ute flyter elva forbi:
That’s where you’ll find my rage Where the loss and the tears Tucked away through the years Rise and fall in waves
En mor og en kone er borte. Hun vil alltid finnes der likevel.
But I know she’ll be there When I’m lonesome To tell me just how I feel Softly, tenderly
Using delicate voices
Marlin henter tekstene ut av sin stream of consciousness, den frie strømmen av tanker, forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som passerer gjennom oss. Dermed er det ikke rart at morens død påvirker sangene, denne gang mer enn noensinne.
Beste spor: «Golden embers», «Wolves», «Mother deer», «Late September».