Nesten perfekt fra Robyn
ANMELDELSE: Hjelpesogbevares så mye hun får gjort på 95 minutter, Robyn, som byr på alt fra frie dansetøyler til tilbakeholdent kunstkonsept.
Leif Tore Lindø
Robyn, Stavanger konserthus, tirsdag kveld, 95 minutter, utsolgt.
Men den aldeles strålende «Honey» flytta Robyn seg litt bort fra det vibrerende dansegolvet og tok et steg inn i de introverte krokene. Ingen full transformasjon, men et tydelig steg. De mest fengende, allsangvennlige låtene ble erstatta av pulserende, småhypnotiske smygere, og det skiftet har hun selvfølgelig tatt med seg til scenen. De tre åpningslåtene ruller av gårde uten at man får akutt behov for å bryte ut i dans. Publikum holder drøsen gående mens Robyn starter en slags ulmebrann.
Både «Honey» og «Send to Robin Immediately» er strengt tatt bare en trommemaskin unna å kunne vaere tunge danselåter, men det er ikke dit hun vil. Ikke ennå.
I en (usedvanlig støgg) scenografi av spindelvevdekor og en gigantisk hånd, bygger hun opp med minimalistiske beats, synther og perkusjon. Det er tilbakeholdt, dvelende, litt melankolsk og ikke den enkleste formen for popmusikk. Men det er lekkert, du verden. Robyn låter stramt og sofistikert. Hun har bygget er konsertkonsept som er mer enn en anelse artsy. En danser kommer stadig innom. Det danses når Hu Sjøl skifter klaer, og flere ganger gjør Robyn og danseren koreograferte dansebevegelser til sangene. Pakken er et godt stykke fra tyggipoppen og er, i popmusikkens målestokk, krevende. Ikke helt Björk, men heller ikke den lettvinte «vi bare spiller sangene våre»-ideen. Her er det noe for ørene, noe for øynene og noe for tanken. Noen vil elske det, noen vil savne Danse-Robyn. Det fine denne kvelden er at alle får.
Dancing on my own
Robyn har tatt med seg ganske mange gamle hits som hun har kledd opp på nytt. «Hang With Me» er første gang intensiteten blir skrudd opp og publikum, som har holdt den gode drøsen gående, begynner å synge. Og det skal komme mer.
Vi skulle komme omtrent midtskips før hun slapp tøylene og lot bandet dundre inn i et kvarters tyngre klubbbeats. Robyn sjøl blir nesten fullblods danser en periode, og hele dette kvarteret fungerer som en utmerket motvekt til det mer forsiktige og kunstneriske, men altså aiaiai-så-lekre, hun åpnet med.
Når dansegulvet først er åpnet, da kommer et sterkt felt med publikumsflørter. Den fryktelig såre «Dancing On My Own» trenger hun bare synge de første linjene på før salen overtar.
I’m right over here, why can’t you see me,
I’m giving it my all, but I’m not the girl you’re taking home,
I keep dancing on my own
Ikke langt unna perfekt
Det, mine dumpa damer og sjanseløse menn, er en perle av en poplåt etter alle mulige målestokker. Nå er det ikke mye introvert, forsiktig dillepop igjen. Plutselig er det fellesskap, full fres i foreningsdamene, allsang på grensen og kveldens aller varmeste applaus. Nydelige minutter som følges flott opp av «Missing U», en annet perle, og «Call Your Girlfriend», også den en lekker sak i «jeg er dumpa»-segmentet.
Alle får denne kvelden, og Robyn er både smart og ganske kompromissløs i sin omgang med eget materiale. Første ekstranummer er «Human Being», som på ingen måte er noen high five til de høghaelte og deres dansepartnere. Her er danseren og den kunstneriske ideen tilbake, følelsene pakket litt mer inn og det umiddelbare borte. Det er ganske så djervt gjort, for som publikummer får du en heisatur mellom det ekstremt fengende og det stoffet du må jobbe litt med.
Men for alle som orker å henge med, snurpe igjen snakketøyet og kaste seg inn idet byr Robyn på 95 intense og knallgode minutter. Det hopper og spretter litt, men hun har et ekstra lag - etwas mehr - som gjør henne omtrent dobbelt så interessant som mange andre popstjerner med fornavn og laptop. Denne starten på verdensturneen var kanskje ikke helt perfekt. Noen steder trør hun vannet en smule, eller mister trøkket i vokalen, men det er ikke veldig langt unna en perfekt popkonsert dette her.