Roberts på topp
FILM: «Ben is back» er en klassisk, men like fullt hjerteskjaerende fortelling om en fortvilet mors kamp for å redde sin narkomane sønn. Ben is Back Sjanger: Drama. Skuespillere: Julia Roberts, Lucas Hedges, Courtney B. Vance. Regi: Peter Hedges. USA, 2018. Lengde: 1 t. 43 min. Aldersgrense 12 år
Holly (Julia Roberts) lever et tilsynelatende perfekt middelklasseliv sammen med to små barn, en halvstor datter og mann nummer to. Men når familien forbereder julefeiringen, dukker plutselig den eldste sønnen, Ben (Lucas Hedges) opp. Gjensynet er bare delvis hjertelig. Ben er nemlig narkoman, for tiden på avvenning et annet sted i landet. Familien er åpenbart langt forbi det punktet hvor de tror på lovnadene om bot og bedring, mor låser inn medisiner og verdisaker, narkotester sønnen og fotfølger ham overalt, etter å ha innvilget ham ett døgn sammen med familien. Likevel skjaerer det seg ganske raskt.
Det er naturlig å trekke paralleller til «Beautiful Boy», som hadde premiere for noen uker siden. Men mens førstnevnte gjør hyppig bruk av tilbakeblikk for å bygge opp fortellingen om den bortkomne sønnen og hans far, er handlingen i «Ben is Back» konsentrert ned til én dag og én natt. På mange måter gjør dette den til en enda sterkere filmopplevelse, fordi så mye av forklaringene på hvordan det gikk galt formidles gjennom hovedpersonenes egne rekonstruksjoner. I en scene møter for eksempel Holly en gammel mann som det viser seg at har vaert sønnens lege i ungdommen. Hun forteller hvordan sønnen ble avhengig av de smertestillende pillene han skrev ut til ham, og gir ham skylden for hvilken vei det bar etterpå. I en annen scene bortforklarer hun det grusomme i at sønnen fikk en venninne hektet på dop, ved å si til ham at han sikkert mente det godt. Det er i disse glimtene at morens fortvilelse blir aller mest tydelig, der hvor hun, som ellers er så klarsynt og pragmatisk, ikke klarer å se de grimme realitetene for hva de egentlig er: At sønnen hennes i bunn og grunn selv er skyld i misbruket, og at det har fått ham til å gjøre forferdelige ting.
Julia Roberts er helt usedvanlig god i en etter alt å dømme krevende rolle, som overgår naer sagt alt hun har gjort tidligere. Med nesten umerkelig mimikk klarer hun å formidle hvor kort veien er fra håp til fortvilelse og tilbake igjen. Lucas Hedges er tilsvarende god som den sårbare, selvforaktende sønnen. Dette kunne fort blitt en sentimental grinefilm, men regissør Peter Hedges forteller den triste historien med en nøkternhet som kler den godt. Det oppleves som veldig riktig, ikke minst med tanke på at tematikken er smertefullt reell for veldig mange.