Elfrid Søyland er død

MINNEORD: Jeg møtte Elfrid for første gang i 1962. Vi var kommet opp til Antsirabe for å vaere med på den årlige misjonaersamlingen fra våre arbeidsplasser. Elfrid stod i et rikt skolearbeid på Øst-Madagaskar. Men det var i Norge jeg laerte henne å kjenne. Hun var blitt leder for foreningsarbeidet i Stavanger krets NMS. Utallige er de foreninger som hun fikk besøke. Vi er mange som har hatt gleden av å høre på hennes velformede andakter på klangfullt nynorsk.

Vi merket at hun hadde studert Bibelen nøye, og ordet hun forkynte inspirerte til misjon sammen med fortellingene fra Madagaskar.

Det var ikke bare misjon hun var opptatt av.

Familien og vennene stod hennes hjerte naer. Det fikk jeg et godt innblikk i da jeg var hennes sekretaer dette siste halvåret. Hun var blitt 98 år og klar i hodet, men både hørselen og synet sviktet. Jeg både leste og skrev for henne. Hun hadde alltid likt å skrive brev, men det kunne hun ikke lenger. Etter hennes diktat skrev jeg ned brevene på både norsk, engelsk og gassisk til slekt og venner.

Det var om å gjøre for henne å fortelle om Jesus som ga sitt liv til soning for våre synder. Men troen på dette kommer ikke av seg selv. Gud gir oss denne trosgaven når vi leser i Bibelen og hører Guds ord forkynt.

Så naermet det seg jul, og ca. 30 julebrev ble sendt til familien og vennene. Dette blir nok det siste brevet fra meg, sa hun.

I januar ble helsen dårligere og dårligere. Hun døde 27. januar. 18. januar ba hun meg komme til Sivdamheimen der hun fikk godt stell den siste tida. Hun måtte få sendt enda et brev, til en gassisk kvinne ved navn Pako.

Som liten, skitten og foreldreløs jente blei Pako oppdaget av misjonaerer som tok seg av henne. Nå leder Pako en kristen skole på Øst-Madagaskar.

La Pako vaere en representant for alle Elfrid fikk hjelpe!

Vi takker Elfrid Søyland for den omsorg hun ga oss, og vi lyser fred over hennes gode minne.

Astrid Gidskehaug