Politikk? Ka har det med oss å gjørr?
TEATER: «Meine du politikk? Ka har det oss å gjørr?» Spørsmålet stilles et par timer ut i musikalen «Cabaret». Da har musikalen omsider festet et skikkelig grep. Rogaland teater, hovedscenen: Cabaret. 2 timer go 30 minutter.
Det finnes utallige versjoner av «Cabaret», musikalen om Sally Bowles, den litt lurvete nattklubbsangerinnen som jobber i Berlin når 1920-tallets glorete dekadanse glir over i 30-tallets politiske mørke. Historien er filmet, den er endret og justert, den har fått nye sanger og roller som er blitt borte - og den dukker stadig opp på teaterplakater, også her hjemme.
Tidløs musikal
Det er lett å forstå, for musikalen inneholder noen virkelig tidløse sanger. I tillegg er historien om Sally og menneskene rundt henne god. Romansen mellom henne og den bifile amerikanske forfatteren er fint fortalt. Like varm er beretningen om den tyske husvertinnen og den jødiske leieboeren (et par som er skrevet ut i flere av versjonene - merkelig nok).
Likevel er det ikke her styrken til «Cabaret» ligger. Kraften ligger i beskrivelsene av hvordan enkeltmenneskene blir fanget av en politikk mange av dem knapt bryr seg om.
Mange oppsetninger er kritisert for å ha lagt for liten vekt på dette bakteppet, kritikere har ment at den truende nazismen har fått for liten plass.
I første akt fryktet jeg at det var tilfellet også for Rogaland teaters og Martin Lyngbo sin versjon. I nesten 90 minutter får vi en solid forestilling, en beretning som baeres av kontrasten mellom nattklubbens blendverk og enkeltpersoners små liv utenfor. Vi får dansenumre som holder, vi får sangene vi venter, og vi får et opplagt ensemble med Mareike Wang, som Sally, i sentrum.
Gjennomført
Alt er profesjonelt og skikkelig. Trappene fra nattklubben blir effektivt gjort om til pensjonatet der hverdagene leves. Orkesteret (å, så deilig å ha et skikkelig orkester på scenen!) brukes elegant både musikalsk og visuelt. Og med små grep blir scenen, ved hjelp av musikere og rask ommøblering, en togkupe.
Ja, det funker, og enda viktigere: Både sang- og dansenumrene sitter. Nei, det ble for beskjedent: Enkelte av sangnumrene er imponerende, selv de uten stor sangstemme løser dette flott. Dette er rutinert teater.
Likevel lugger det litt i første akt. Det går litt for seint framover, handlingen bremses i enkelte scener, det blir nesten litt kjedelig innimellom. Og «Cabaret» sliter, som musikaler flest, med sjangerens overtydelighet, på grensen til situasjonskomedien innimellom. Først når det stillferdige får plass, blir det virkelig vakkert: Den såre scenen mellom vertinnen (Marianne Holter) og hennes leietaker (Even Stormoen) er øyeblikk av ømhet.
Alvoret
Men så kommer alvoret og forandrer alt. For personene i stykket - og for forestillingen.
Når nattklubben og pensjonatet blir farget av politikken, enten de vil eller ei, blir «Cabaret» en historie som hever seg over likegyldigheten. Når romansene blir umulige fordi venner og naboer og økonomien presser på, når de store spørsmålene tvinger enkeltpersoner til å ta valg, blir dette mer enn rein underholdning.
Da viser Wang og hennes elsker (Gunnar Eiriksson) dybde, det samme gjør Holter og Stormoen, birollenes mester.
Da får forestillingen nerve, og da blir det desperate selvbedraget vondt å se på.
Og da løfter «Cabaret» seg til å bli en meget bra forestilling.