Bobbie Gentry fortjener denne
PLATE: Glemte sanger fra 60-tallet med nye vokalister.
Geir Flatøe
Mercury Rev: «Bobbie Gentry’s The Delta sweete revisited» (Bella Union/Border)
Bobbie Gentry var 25 år da hun slo gjennom og 36 da hun pensjonerte seg. Nå er hun 76 og lever et tilbaketrukket liv.
Foreldrene skilte seg like etter at hun ble født i 1942, og hun vokste opp hos besteforeldrene. Da bestemoren byttet til seg naboens piano for ei melkeku, var det gjort.
Solodebuten «Ode to Billie Joe» kom i 1967, og singlen klatret til topps i USA. Albumet skjøv selveste «Sgt Pepper» ned fra toppen i USA. Større enn Beatles, altså.
52 år senere er det fortsatt denne sangen hun forbindes med, et sørstatsdrama der Billy Joe MacAllister i første vers begår selvmord ved å hoppe fra Tallahatchie Bridge. I dag bor Gentry visstnok et par timer unna den omtalte broen, i et innegjerdet samfunn utenfor Memphis.
Album nummer to, «The Delta sweetie», var en slags countryopera om oppveksten i Chickasaw County i Mississippi. Platen fikk langt fra samme oppmerksomhet som debuten, og Mercury Rev kaller den et glemt mesterverk. Det har bandet fra Buffalo tenkt å gjøre noe med.
De og en gjeng andre. Vokalist Jonathan Donahue overlater nemlig plassen til en imponerende stall av kvinner.
Sangene framføres i samme rekkefølge som på originalen, og Norah Jones gyver løs på åpningen «Okolona River Bottom Band». Greit nok, men magien forsvinner på veien.
Hope Sandoval er derimot den rette for «Big boss man», en av sangene som ikke er skrevet av Gentry, men tatt med fordi de var en del av oppveksten. De fleste vil kjenne Elvis-versjonen, men sunget av en kvinne får den et annet innhold. Ikke minst med tanke på Gentrys tre kortvarige ekteskap.
Et annet høydepunkt er når Laetitia Sadier fra Stereolab slipper crooneren i seg løs i vakre «Mornin’ glory». Dessuten er den skjøre stemmen til Vashti Bunyan nydelig i «Penduli pendulum». Rachel Goswell fra Slowdive lager drømmepop av bråkete unger i «Reunion».
Etter at John D. Loudermilk skrev «Tobacco Road» i 1960, er den framført av en rekke sterke navn. Gentry var ett av dem, og nå føyer Susanne Sundfør seg inn i rekken. Hun baeres fram av strykere og aggressive trommer og briljerer i en sang som Gentry ikke helt fikk til.
Helt til slutt faller Mercury Rev for fristelsen til å ta med «Ode to Billie Joe» fra debuten på bekostningen av coverlåten «Louisiana man». Sørstatenes egen Lucinda Williams gjør sangen til sin på bekostning av Gentry, og det føles feigt å ta den med. Hyller man et glemt mesterverk ved å forsyne det med den eneste sangen mange husker Gentry for?
Det trås også feil når Beth Orton overdøver den stille melankolien i «Courtyard», men alt i alt har Mercury Rev lyktes med prosjektet. De tilfører sangene nye elementer, samtidig som mørket bevares. Bare hør Marissa Nadler i «Refractions».
Dette er southern gothic fra dypet av Tallahatchie-elva der Billie Joe endte sine dager. Der liket av virkelighetens Emmett Till ble dumpet i 1955 etter at noen mente at den svarte 14-åringen var uhøflig mot en hvit kvinne. Der den gamle trebroa fortsatt mangler etter at noen satte fyr på den for moro skyld i 1972.
Jo, jeg skjønner at Mercury Rev ikke klarte å la den sangen ligge i fred.
Beste spor: «Big boss man», «Tobacco Road», «Mornin’ glory», «Penduli pendulum».