Hvem har ansvaret?
KRONIKK: Selv om rusavhengiges liv preges av store helseutfordringer og høy dødelighet, prioriteres ikke akutte tjenester alle steder. Hvem har egentlig ansvaret for det? Alle pasienter – også rusavhengige – har lovfestet rett til akutt helsehjelp. Men Helsedirektoratet uttaler i en nylig publisert Fafo-rapport at det er et godt stykke før tilbudet om akutt rusbehandling og øyeblikkelig hjelp til ruspasienter er godt nok ivaretatt i alle deler av landet.
Hvert år dør nesten 300 i overdoser av illegale rusmidler i Norge, og mer enn 300 dødsfall er direkte alkoholutløste. I 2016 meldte Sørlandet sykehus at rundt 1500 nordmenn hvert år dør av tilstander som skyldes alkoholbruk. I overkant av 600 mennesker dør som en direkte følge av rus, og mellom 1000 og 1500 mennesker som en indirekte følge av rus.
Og vi vet at rusavhengige har minst 20 år kortere levetid enn resten av befolkningen. Med så høy dødelighet, og så omfattende helseproblemer, er akutte tilbud likevel ikke prioritert for denne gruppen.
Variasjon uten faglig begrunnelse
En fersk oppsummeringsrapport fra prosjektet Akutte tjenester i TSB har nå konkludert at «verken modell, tilnaerming eller målgruppe for akuttbehandling er lik fra ett sted til et annet». Kan lovverk, retningslinjer og nasjonale helsefaglige føringer gi rom for så stor variasjon?
Helsedirektoratet siteres i rapporten og sier det er et godt stykke før tilbudet om akutt rusbehandling og øyeblikkelig hjelp til ruspasienter er godt nok ivaretatt i alle deler av landet. Hvem har egentlig ansvaret for at lovkrav og standarder i helsetjenestene skal følges?
Rapporten viser at noen kommuner og helseforetak har gode, tilpassede tilbud til brukergruppen. De dekker ofte områder med storbyproblematikk. Hvorfor blir mønsteret slik? Ser vi lettere behovet for akutte tjenester til rusavhengige der problematikken med illegale rusmidler er størst? Den største gruppen rusavhengige er de som misbruker alkohol, og det er ingen grunn til å tro at behovet for akutte tjenester for en alkoholavhengig skal variere mellom ulike deler av landet.
Er løfte om rusfrihet nødvendig? Akutt behov for helsehjelp er ikke alltid det samme som et ønske om rusfrihet. En informant i rapporten sier det slik: «Jeg har jo kriser, men vet ikke alltid om jeg vil slutte å ruse meg bare fordi jeg trenger hjelp akkurat der og da. Men da blir du jo sett på som et fullstendig håpløst tilfelle, det er jo noe med holdningene – alle skal liksom bli rusfrie, hvis ikke er du ikke verdig til å få hjelp.»
I møte med rusavhengige er vi nødt og ha flere tanker i hodet samtidig. For noen er behovet å få en pause som kan berge livet her og nå. Så kan akuttinnleggelsen kanskje føre videre til avrusning og behandling. Fra et brukerståsted er det kanskje han som ikke føler seg verdig hjelp, som har størst behov for å bli møtt på en ordentlig måte – fordi tillit og relasjon til hjelperne er tynnslitt.
Tilfeldigheter – ikke pasientbehov Den store variasjonen i akutt-tilbudet som rapporten peker på, kan vaere forståelig og nødvendig. Det kan handle om geografi, befolkningsgrunnlag og hvordan somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling er organisert i ulike helseforetak. Rapporten tyder imidlertid på at variasjonen sjelden er begrunnet i brukergruppens ulike behov, det handler langt oftere om systemets behov eller hva noen dedikerte fagfolk tror på. I forkortelsen TSB, for tverrfaglig spesialisert behandling, står T for tverrfaglig, men i akutte tjenester kunne den like godt stått for «tilfeldig».
Terskler og dørvakter
Dagens akutte tjenester til rusavhengige preges av lav tilgjengelighet, ventetider og byråkratiske hindre. I ett foretak kan akutte behov i verste fall bli vurdert en uke etter at behovet ble meldt. Hvorfor lager vi slike terskler for helsetjenester til rusavhengige? Mistenker vi at de vil søke seg inn til avrusning selv uten å ha behov for det? Vi vet at brukergruppen ofte lever marginalt, har høy grad av dødelighet og kort levetid. Er det ikke da et paradoks at det å spørre om hjelp skal mistenkeliggjøres?
Når rusavhengige etterspør en døgnplass, må vi slutte å overprøve denne beslutningen. Ingen vet når en rusavhengig er klar, eller blir motivert for å endre livet sitt. Jeg tror, som de fleste som har vaert innlagt på et sykehus eller avrusningspost, at det finnes bedre plasser å tilbringe tiden sin på!
Den nevnte rapporten kommer ikke med noen overraskende funn, men med mye trist. Desto større grunn til å berømme dem som har fått på plass gode tilbud. Et godt tilbud må ikke støpes etter én idealmodell, men det må inneholde den type hjelp som brukerne etterspør i den aktuelle krisen. Når brukere opplever at de ikke er verdige en seng, er det noe galt med tjenestene. Det handler om et behov for livreddende hjelp som ikke blir møtt eller sett mange steder i landet.
Og et godt utbygd akutt-tilbud kan vaere livreddende, for det er dette den aktuelle krisen for den rusavhengige kan handle om. Rett og slett å overleve. Mange dør unge, og mange har møtt en stengt dør når de har spurt om hjelp. At vi ikke tar denne brukergruppens behov for akutte tjenester på alvor, er kritikkverdig og lovstridig. Det bør snart få konsekvenser at lovpålagte helsetjenester ikke sørges for!
Mistenker vi at rusmisbrukere vil søke seg til avrusning selv uten å ha behov for det?