Misvisende om politikken, Aftenbladet!
POLITIKK: Aftenbladets lederartikkel 11.2. advarer mot at staten bruker for meget penger, og hevder at det er meget å laere om samfunnsøkonomi av utviklingen i 1980-årene. Undertegnede er helt enig i begge deler, men mener at artikkelen gir et svaert misvisende bilde av politikken den gang.
Kåre Willoch
Høyre-regjeringen som overtok ansvaret i 1981, måtte blant annet bremse en alvorlig inflasjon. I det året Høyre-regjeringen tiltrådte, var forbrukerprisene 12,6 prosent høyere enn året før. I 1985, da regjeringen stilte til gjenvalg, var prisstigningen mer enn halvert. Da ble konsumprisene 5,7 prosent høyere enn året før. Arbeidet mot inflasjonen var dermed kommet langt, men ikke langt nok. Dette medvirket til at den borgerlige regjeringen la stor vekt på å begrense veksten i statens pengebruk. Arbeiderpartiet ville derimot ha en voldsom økning.
Populaer lavere rente
Mens det efter valget i 1985 fremdeles var dyp uenighet om statens pengebruk, var det blitt enighet om at utlånsøkningen i bankene var for stor. Men Arbeiderpartiet fremmet samtidig forslag om at Stortinget skulle bestemme renten, og sette den ned. Det lot som om en populaer lavere rente ville vaere et middel til å motvirke prisstigning – det stikk motsatte av det de hevdet både tidligere og senere. Men da kan det ikke vaere riktig å gi Senterpartiet et hovedansvar for at det den gang ble politisk umulig å heve renten som middel mot inflasjonen, slik det gjøres i den nevnte artikkelen.
Opphevelsen i 1984 av restriksjoner på bankenes utlån nevnes også som angivelig årsak til den sterke utlånsøkningen. Man ser da bort fra at disse restriksjonene ikke lenger virket efter hensikten, men førte til at stadig mer av lån til bedrifter og andre private gikk utenom bankene – og at bankene foretrakk gamle og sikre kunder slik at nye tiltak fikk unødige vanskeligheter.
Man måtte velge andre midler mot for meget utlån fra bankene, men det ble for en tid mindre aktuelt efter oljekrisen som kom i januar 1986.
Norge hadde på den tiden fremdeles stor gjeld til utlandet. Regjeringen understreket derfor under budsjettdebatter i 1985 at man burde vaere forsiktig fordi oljeinntektene kunne synke, mens Arbeiderpartiet understreket at deres krav om voldsom vekst i statsutgiftene ikke var avhengig av oljeprisen.
Forkastet krisepakken
Så sank oljeprisen dramatisk i januar 1986. Regjeringen la derefter frem omfattende forslag for å hindre en økonomisk krise, med begrensninger i offentlige utgifter og økte offentlige inntekter. Disse forslagene tok så meget hensyn til opposisjonens krav at endog lederen av SV mente at opposisjonen burde godta dem. Men Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV – som hadde flertall når de gikk sammen – forkastet likevel denne krisepakken. Regjeringen hadde da varslet på forhånd at hvis det ble umulig for den borgerlige regjeringen å få flertall for nødvendige tiltak for å unngå økonomisk og sosial krise, måtte den overlate denne oppgaven til Arbeiderpartiet. En regjering fra Arbeiderpartiet kunne – selv om den ikke hadde flertall i Stortinget alene – få vedtatt de nødvendige tiltak, fordi den kunne regne med en ansvarlig borgerlig opposisjon.
Men straks Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakten, devaluerte det den norske kronen kraftig. Og så gjennomførte det alle de tilstramningstiltakene som det nettopp hadde stemt mot. Men da hadde dets politikk skapt slik mistillit til norsk økonomi at det ikke lyktes å unngå at det oppstod svaert alvorlige og langvarige problemer. Man fikk rekorder i både arbeidsløshet og renter under Arbeiderpartiets ledelse. Efter mitt skjønn er det ikke grunnlag for å frita Arbeiderpartiet for ansvaret for det.
Lettsindighet i finansverdenen
Noen ser de problemene som er nevnt her som årsaker til den bankkrisen som kom noen år senere. Men den skyldtes saerlig slik lettsindighet i finansverdenen som man kunne ha hindret ved tiltak senere enn de politiske stridene i 1986. I eftertid er det lett å se at staten da burde ha stilt sterkere krav til reserver i bankene, men da hadde Høyre ikke lenger regjeringsmakt.