Grønne enger?

DAGENS ORD: «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann» står det i et av mine favorittvers i Bibelen (Salme 23). Jeg tar det gjerne med meg som et slags ord for dagen. Men jeg gjør det på trass.

For det er sjelden ord som «grønne enger» og «hvilens vann» strømmer mot meg når jeg slår opp øynene om morgenen. Min erfaring er ofte: «Han lar meg ligge søvnløs i en mørk eng og bekymre meg, og leder meg til en heseblesende frokostbord uten hvilens vann, men veltende melkeglass».

Duften av grønne enger og smaken av hvilens vann er lett å overse.

Børge Lund har tegnet flere herlige «Lunch»-tegneseriestriper om hvor travelt mange har det.

«Travelt, travelt, sykt travelt!» sier kollegaene til hverandre over kaffekoppen. Vi er mange i travel-klubben. Det hører med for de fleste småbarnsfamilier, for ikke å snakke om alle som må jobbe fryktelig mye på denne kloden for å få endene til å møtes, eller har ekstra store omsorgsoppgaver for mennesker rundt seg.

Så hva skal vi da med Bibelord om fred og hvile? Kanskje bli minnet om at hvilen likevel ikke er et annet sted, men midt oppi, side ved side, med travelheten. I en liten bønn. I et kort pust i bakken. I troen på at det finnes en som baerer oss mens vi kaver og strir med vårt.