– Skremmende og absurd å lese om Siw

STAVANGER:

– Siws historie viser en skremmende – og vanlig – mangel på systematisk, langvarig og helhetlig arbeid, sier forsker og forfatter Arnhild Lauveng.

Tove M. E. Bjørnå

Hun er forsker ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Hun har tatt doktorgraden (2017) på hvilken rolle miljøet spiller for personlig vekst hos mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Hun er en ettertraktet foredragsholder og kjent for boka «I morgen var jeg alltid en løve» (2005), som handler om hennes fortid som psykiatrisk pasient. For sin modige rolle i samfunnsdebatten er hun tildelt Fritt Ords Honnør. Og:

Da hun leste «Historien om Siw», måtte hun ta til tårene.

– Dette er en viktig debatt vi trenger å ta, sier Arnhild Lauveng til Aftenbladet.

En plan i en skuff

Hun mener at Siws historie belyser en rekke generelle problemer i kommunene og spesialisthelsetjenesten.

For det første: Personer med sammensatte, langvarige og alvorlige vansker har krav på en individuell plan. Mange har likevel ingen slik plan, påpeker Lauveng. Eller de har, som Siw, en plan som ikke brukes, som ligger i en skuff.

– Dette er tragisk, sier hun. – Når mennesker er så alvorlig syke at det påvirker nesten alle områder av livet, inkludert evnen til å koordinere sitt eget liv, krever det at hjelpere samarbeider.

Samarbeidet må skje innad i helsevesenet mellom akuttavdelinger, poliklinikker, kommunehelsetjenesten og fastlegen. Og det må skje på tvers av tjenestene, mellom helsevesenet, kommunen, Nav, barnevern, politi og fengsel. Dette krever selvfølgelig at man får en relasjon med personen selv, og et samtykke til samarbeidet.

– Det handler om å ha en langsiktig plan. Hva må gjøres først? Hva skal gjøres til slutt? Hva må samordnes? Hva kan motivere denne personen? Og selvfølgelig må det samarbeides med den det gjelder, og eventuelt hennes pårørende.

– Kan man legge en plan for og lage en ansvarsgruppe rundt en person som ikke ønsker dette?

– Nei, men man kan jobbe for å bli kjent med og skape relasjoner til personen. Man kan finne ut hva som motiverer henne. Det hender man får til ting, hvis man jobber systematisk.

Systemer som svikter

Etter å ha lest intervjuene med ledere av de ulike hjelpeinstansene som var involvert i Siws liv, sier hun:

– Uten å kjenne denne saken, tenker jeg at dette ofte ikke handler om enkeltpersoner som ikke har gjort jobben sin, men om systemer som svikter og ikke fungerer. Systemene er ikke tilrettelagt for å behandle og samhandle rundt de sykeste pasientene. De samarbeider for dårlig, og hvis personen selv ikke er aktivt koordinerende, glipper folk ut av systemene.

Dette var noe psykologspesialisten viste i doktorgradsavhandlingen sin. Der intervjuet hun psykiatriske pasienter og behandlere i Norge, og personer med de samme diagnosene, og deres laerere, i et skoletilbud i Danmark.

Hva skjer i boligen?

– De norske pasientene fortalte om gjentatte kortvarige tilbud. De beskrev en tydelig mangel på systematisk, langsiktig og planmessig arbeid og samarbeid. Systemet er rett og slett ikke rigget for alvorlig og langvarig sykdom. Flere reformer de senere årene har gitt kommunene ansvaret for langvarig rehabilitering av alvorlig psykisk syke mennesker. Mange bor i leiligheter eller samlokaliserte boliger med fast bemanning eller oppfølging fra miljøarbeidere.

– Mange av de ansatte er svaert erfarne og dyktige, andre ikke. Noen får god veiledning av spesialister, andre knapt veiledning i det hele tatt. Det er uansett underlig at de sykeste har så lite oppfølging av spesialister, sier Lauveng.

Det er avgjørende, legger hun til, at tilbudet i boligen er tilpasset beboeren.

– Jeg vet at noen boliger fungerer utmerket og gir veldig god hjelp. Andre fungerer dårlig. Kvaliteten varierer fra kommune til kommune, og innad i kommunene. Problemet er, så langt jeg har kunnet se, at det ikke finnes noen systematisk oversikt over eller kvalitetskontroll av disse boligtilbudene. Det er bekymringsfullt.

Å utnytte innleggelser

Siw var tvangsinnlagt på psykiatrisk 30 ganger på 15 år, og sonet i fengsel noen ganger. Lauveng mener hjelpeapparatet bør utnytte slike perioder til å etablere tillit og planlegge oppfølging, avrusing og behandling. Det klarte de ikke i Siws tilfelle.

– Når kriminaliteten er en klar konsekvens av personens alvorlige sykdom, som dens rusavhengighet, bør soning vaere tilrettelagt for å løse det reelle problemet. Det krever samarbeid, ressurser og kompetanse. På lengre sikt vil det sannsynligvis spare samfunnet for ressurser. Flere av hjelpeinstansene

sier at Siw var «samtykkekompetent». Altså at hjelperne måtte respektere at hun oftest sa nei til hjelp.

– Det går ikke an å si at en pasient «er» eller «ikke er» samtykkekompetent. Samtykkekompetanse er som en vaermelding. Den gjelder for et bestemt område og tidspunkt. Samtykkekompetanse skal vurderes for en bestemt type helsehjelp på et gitt tidspunkt, sier Lauveng, og spør:

–Har de som arbeider naermest de sykeste pasientene alltid den nødvendige kompetansen til å gjøre kontinuerlige vurderinger av samtykkekompetanse?

Når krisa blir normal Kommuneledelsen i Stavanger sier i ettertid at bekymringsmeldingen om Siw like før hun døde ikke framsto som en hastesak. «Bekymringsmeldingen var ikke sånn type blålys», sa kommunaldirektøren for helse og velferd. Dette selv om brannvesenet slo alarm om at hun var psykisk syk, ute av stand til å ta vare på seg selv, feilplassert og at det bare var et spørsmål om tid før det kunne gå galt.

– Det er absurd å lese at «bekymringen ikke var sånn type blålys». På en måte forstår jeg det godt. Dette var jo sånn Siw hadde levd i årevis. Det var kanskje ikke så lett å vurdere om det var noen kritisk forandring akkurat da. Samtidig: Hvis noen av oss andre med «normale liv» hadde vaert i en slik situasjon, ville det ha vaert en alvorlig krise.

– Dette er en del av problemet, sier Lauveng:

– Når ting utvikler seg gradvis over mange år, er det vanskelig å vite når man skal gjøre noe. I begynnelsen er det kanskje ikke alvorlig nok. Når situasjonen opplagt er veldig alvorlig, er denne blitt normalsituasjonen. Dermed oppleves det ikke som noen krise. Det kan virke som helsevesenet generelt er langt bedre til å behandle raske endringer enn tilstander med gradvis forverring og langvarige forløp.

Økonomi og samfunnsansvar Lauveng har stor forståelse for at det å jobbe med personer som er så syke som Siw, gjør noe med folk. Følelsen av smerte, håpløshet og avmakt kan smitte. Som hjelper kan man bli nummen.

Hun mener denne typen jobber krever mye mer støtte enn de fleste kommunalt ansatte tilbys.

Og dermed er hun ved problemet økonomi.

Hun tror mange politikere syns det er vanskelig å forsvare å bruke mye penger på «kriminelle rusmisbrukere» i stedet for på forebyggende tiltak overfor ungdom, skoler, barnehager og sykehjem.

– Men det er billigere på sikt å gi gode tilbud til denne gruppa. Det er dessuten et samfunnsansvar. Et liv er et liv, uansett. Det er vi som bestemmer hvor mye vi vil satse på de mest alvorlig syke i samfunnet vårt, sier Arnhild Lauveng.

Når ting utvikler seg gradvis over mange år, er det vanskelig å vite når man skal gjøre noe. I begynnelsen er det kanskje ikke alvorlig nok.

Når situasjonen opplagt er veldig alvorlig, er denne blitt normalsituasjonen. Dermed oppleves det ikke som noen krise.

Arnhild Lauveng, forsker