Med gjenbruk som kunstnerisk virkemiddel
UTSTILLING: Marit Helen Akslen er en kunstner med mye på hjertet. Med et rendyrket og ujålete formspråk formidler hun gjennom sine tekstilarbeider et budskap med en klar og tydelig stemme.
Anne Therese Tveita
hovedmateriale har hun produsert en iøynefallende og spennende utstilling som i tillegg tjener som en kommentar til en verden hvor mennesker akkurat nå drives på flukt, hvor naturkatastrofer truer og samfunn går i oppløsning.
Det lille rommet som utgjør Sandnes kunstforenings utstillingslokale, huser kun fire større - og ett mindre tekstilarbeide. Det er helt greit. Her er det for en sjelden gangs skyld helt på sin plass å kunne stå på ett og samme sted, midt i rommet, og ta innover seg verkene ett etter ett.
Resirkulert regntøy
Materialet som Akslens fem hovedverk består av har altså tidligere vaert brukt til regntøy. Det gjør parallellene naerliggende; Et materiale som i utgangspunktet er designet for vern og beskyttelse, er i Akslens verk klippet opp til små geometriske biter eller fragmenter for så å settes sammen igjen. Tilsynelatende er de tilfeldig sammensatt, men like fullt danner de i sin helhet dekorative mønstre. De fargesterke, små bitene er festet luftig sammen, som en grovt, hullete transparent, eller vev i forvitring og oppløsning. De utgjør store flak, eller veggtepper som tilsynelatende tilfeldig henger sammen, med sømmer gjort i syltynn tråd. I enden av hver søm henger trådene gjerne løst, som vitner om skjøre tilstander.
Blant de ellers fargesterke arbeidene henger et nattsvart arbeide så vidt oppe i små stifter på veggen. Det store verket Night on earth truer med å falle sammen. Enn så lenge henger det fortsatt oppe, nesten på trass, mens det ubønnhørlig siger ned av veggen og utover gulvet, stedvis velter det innover og vitner om en naerstående kollaps.
En fantastisk sommer?
På motsatt vegg, og i skjaerende gule nyanser henger det like monumentale verket Staring at the sun. Inspirert av den i utgangspunktet fantastiske sommeren 2018, en sommer som lenge tegnet til å bli den beste i manns minne. Helt til gleden etterhvert gled over og fikk en bismak, da konsekvensene av vaerfenomenet gjorde seg utslag i ekstremtørke med feilslåtte avlinger og bønder som måtte slakte buskap i mangel av fôr.
Det sterkt orange og gule gummimaterialet maner også til bilder av redningsflåter, redningsvester og livbøyer. Tankene går til båtflyktningers dødsferd over havet, i skjøre farkoster som erfarne sjøfolk fra kystnasjonen Norge rister på hodet over.
På trygg avstand har vi fått servert bilder av hauger av gule redningsvester skylt på land, mange av disse var hjemmelagede kopier helt uten oppdrift, utdelt for å gi de desperate en falsk følelse av trygghet.
Akslens gule sammenføyninger har fått påsydd et nattsvart «NO» – nei, i store bokstaver.
Skjørt, lett å overse
På vei inn i utstillingslokalet, og med umiddelbar fare for å bli oversett, henger ytterligere fire små verk bak glass og ramme.
De skjøre papirbroderiene Nowhere (kan kanskje også leses now here) og Somewhere understreker utstillingens budskap. Sterkest inntrykk gjør like fullt det lille verket The seed from Aleppo, en collage bestående av to bittesmå barneskosåler med sine små, håndbroderte røde stjerner.
De fire arbeidene deler dessverre rom med en provisorisk garderobe, utstillingskataloger og ymse informasjon. De fortjener en plassering som yter dem langt større rettferdighet.
Marit Helen Akslen har produsert nok en estetisk behagende og tankevekkende utstilling som treffer.
Den kompakte formen og det sterke budskapet finner seg til rette i det ellers beskjedne lokalet uten å oppleves klaustrofobisk.
Det er også en bragd.
Med brukt regntøy som hovedmateriale har hun produsert en iøynefallende og spennende utstilling som i tillegg tjener som en kommentar til en verden hvor mennesker akkurat nå drives på flukt, hvor naturkatastrofer truer og samfunn går i oppløsning.