Roald Amundsen – folkehelt og drittsekk

FILM: Mennesket Roald Amundsen kommer svaert dårlig ut av denne filmen, som likevel ikke går langt nok i å ta et oppgjør et antikvarisk, historisk syn på hva som kjennetegner en helt. Amundsen

Sjanger: Biografisk drama. Nasjonalitet: Norge 2019. Regi: Espen Sandberg. Manus: Ravn Lanesskog. Skuespillere: Pål Sverre Hagen, Katherine Waterston, Christian

Rubeck, Ida Ursin Holm, Trond Espen Seim, Ruby

Dagnall, Ole Christoffer Ertvaag, Fridthjov Såheim, Glenn André Kaada. Lengde: 2 timer 5 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 15. februar.

Roald Amundsen var den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen. Den første på Sydpolen, og den første som fløy over Nordpolen. Uansett: Han var den første som nådde både Sydpolen og Nordpolen. Det gjorde ham til verdens største polfarer. Og han var norsk!

Først og størst. Det var aeren for det som drev ham. Drømmene hans var også de største, og han ga alt for å nå dem.

Nordmenn flest kjenner navnet hans fra historien. Han plantet jo det norske flagget på Sydpolen, og slo britiske Scott i kappløpet. En nasjonalhelt som satte Norge på kartet: Norge! Norge!

Men nå har vi jo så mange andre eventyrere som har gått både til polpunktene og de høyeste fjelltoppene. Utover å vaere først, og datidens største, hva annet står Roald Amundsen for?

Lite og ingenting som er relevant i dag, er konklusjonen fra «Amundsen».

Nasjonalt helteepos?

Men litt for lenge føles «Amundsen» bare som nok et actionog prøvelsesfylt helteepos av den lettere nasjonalnostalgiske sorten, som «Max Manus», «Kampen om tungtvannet», «Birkebeinerne», «Kongens nei», «Den 12. mann» og «KonTiki»: alle sammen om modige og tapre menn som bakser rundt i ugjestmild natur og/eller står opp mot en felles fiende.

Og her spares det ikke på krydderet: pompøs musikk, pompøs, teatralsk dialog og selvhøytidelige menn. Man kan bli flau av mye mindre nasjonal stormannsgalskap enn dette.

Portrettet av mennesket Roald Amundsen fortellers via rammen en samtale mellom broren Leon Amundsen og Roalds elskerinne Bess Magids. De to brødrene, som før jobbet så tett sammen, har vaert uvenner i mange år. Bess er kommet fra Canada fordi Roald er meldt savnet, fryktet død.

Gjennom samtalene mellom de to får vi gradvis et mer nyansert bilde av mennesket Roald Amundsen. Vakkert er det ikke, og ikke saerlig oppklarende. Men gjennom diskusjonene mellom de to, skrapes det også i forestillingen om hva som definerer en helt. Dette er helt klart den mest interessante og engasjerende delen av filmen, men den går ikke langt nok.

For hva er målet med «Amundsen»? Å fortelle historien om en eventyrer og nasjonal folkehelt, på godt og vondt? Å rive ned et gammeldags, maskulint heltebilde? Filmskaperne lykkes ikke med å få disse to motivene til å jobbe på lag på en måte som engasjerer.

Fortjener ikke film

Visuelt er «Amundsen» slående og påkostet, fra de lekreste salonger til det kaldeste isøde. Skuespillerprestasjonene og rollebesetning er solide, kostymer og sminke er imponerende autentisk. Men Pål Sverre Hagens Amundsen har så mange forskjellige utseender at han nesten blir vanskelig å kjenne igjen mellom tidsepokene.

Totalt gir «Amundsen» (kom de ikke på en mer slående tittel?) et bilde av nasjonalhelten vår som en usjarmerende, uforsonlig og ekstremt selvgod og egoistisk mann, uten at vi forstår helt hvorfor. Født på solsiden, med et kobbel av tilretteleggere rundt seg, som han selv ikke delte noe aere med.

En mann som i rettferdighetens navn ikke fortjener et filmportrett om seg selv.