Mer system, mindre individ
KRONIKK: Aftenbladets serie om Siw er skrevet med empati og respekt. Den samme empatien og omtanken gis imidlertid ikke til menneskene som skulle hjelpe Siw. umulig å se for seg noe samarbeid knyttet til Siw. Hvordan skulle det foregått i praksis?
Mindre adgang til tvangsbruk Aftenbladet har vaert del av en offentlighet som gradvis har erodert bort muligheter til å bruke tvang. Brukerorganisasjoner, politikere og mediene har vaert med på drive fram denne utviklingen. Alle trender går i retning at tjenesteleverandører pålegges mer brukerstyring, mindre tvang og mer samarbeid mellom tjenesteleverandører.
Fra og med 1.1.2019 skal pakkeforløp følges for tverrfaglig spesialisert rusbehandling og for psykisk helsevern. Brukermedvirkning er her sentralt – brukere skal delta i utformingen av sitt eget behandlingsforløp. Pakkeforløpene formaliserer ansvaret til kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten vedrørende samarbeid om forløp.
1.9.2017 ble det også innført endringer i lovverket som regulerer bruk av tvang i psykisk helsevern. Den største endringen var at det kreves manglende samtykkekompetanse for at man skal kunne vedta tvangstiltak. Disse endringene må sees i lys av en samfunnstrend der psykiatriens handlingsrom reduseres. Dette er i tråd med det som før har vaert Aftenbladets agenda, og det er i tråd med det flere pasientorganisasjoner har ønsket.
Mer arbeid, men uten mer ressurser Formalisering og byråkratisering er endringer på systemnivå som påfører den enkelte tjenesteleverandør økt arbeidsbelastning. Alle mennesker gjør feil, trolig også Aftenbladets journalister. Når man både skal møte pasienter og tilby dem god behandling, samtidig som man skal vaere byråkrat og mestre papirmøllen, krever det stor evne til å holde mange baller i luften og dermed mye av mentale ressurser hos behandler. Dette gjør at hver pasient tar mer ressurser, men det har ikke fulgt slike økte ressurser med de økte kravene.
Gode systemer er robuste selv om enkeltindivider gjør feil. Hvis Aftenbladet ønsker en interessant debatt, burde avisen ikke henge ut fastlegen til Siw, men fokusere på hvordan helsetjenester er organisert med tanke på robusthet og sikring når menneskelige feilhandlinger skjer, og de burde fokusere på ressurssituasjonen i helse- og sosialvesenet.
Vi har altså en situasjon der det er stadig mindre rom for bruk av tvang, kombinert med et økende samarbeidsbyråkrati som i seg selv påfører tjenesteytere økt arbeidsbelastning og «multitasking», med den konsekvens at det blir mindre fokus på hva som faktisk skjer i møtet med brukere, og mer fokus på hva som står i journaler og referater. Aftenbladets bruk av Siws journal viser jo hvor viktig det er at behandlere dokumenterer alt de gjør dersom man ønsker å unngå offentlig gapestokk.
I tillegg er det økt fokus på brukermedvirkning, i en grad som medfører at brukere selv skal vaere med å utforme sin egen behandling. Siw-saken illustrerer at ikke alle mennesker vet hva som er best for dem selv, og at brukermedvirkning i praksis kan vaere naer umulig, i alle fall i enkelte faser av et sykdomsforløp. Trolig hadde Siw behøvd langvarige tvangstiltak med avrusing og tett oppfølging for å bli i stand til å kunne vurdere hva hun selv ville med sitt eget liv.
I siste del av sitt liv hadde ikke Siw engang mobiltelefon. Da hjelper det lite at det anbefales i ROP-retningslinjene at tjenesteleverandører bruker mobiltelefon for å holde kontakt med brukere.
En umulig situasjon for hjelperne Kombinasjonen av alle disse elementene medfører at de som jobber i helsevesenet blir satt i en umulig situasjon. Man har sin fagetikk som pålegger en å gi forsvarlig hjelp, men man har ingen praktisk mulighet til å gjøre det som er nødvendig – og man er overveldet av et skjemavelde og byråkrati uten at det er nødvendige systemer eller ressurser på plass, ei heller for håndtering av et omfattende byråkratisk preget samarbeidsreglement som flytter fokus bort fra pasientkontakten.
Hvis Aftenbladet ønsker en interessant debatt, burde avisen ikke henge ut fastlegen til Siw, men fokusere på hvordan helsetjenester er organisert.