90-tallet våkner til nytt liv
PLATE: Oppløste band har det med å gjenforenes. Her er en annen vri.
Geir Flatøe
Piroshka: «Brickbar» (Bella Union/Border)
Dette er debutalbumet fra en ny gruppe, men introen lyder som noe som drevne musikere av det herdede slaget spiller. Når vokalisten faller inn, høres det enda mer familiaert ut. Men hvem er Piroshka?
Svaret er en supergruppe av det alternative slaget. Kjenner du til den engelske indierocken på 90-tallet, vil gruppenavnene ringe en bjelle eller to.
Vokalist er Miki Berenyi fra Lush. Tre av de fire platene deres nådde topp 20 i Storbritannia, men bandet fikk aldri et gjennombrudd i USA. Da trommis Chris Acland tok sitt eget liv i 1996, la de opp.
Berenyi har med seg samboer og gitarist K.J. «Moose» McKillop fra Moose, som spilte shoegazing i samme gate som Lush. Paret samarbeidet for øvrig i The Lillies i 1991, en gjeng Tottenham-tilhengere som ga ut en sang for å feire cupseieren over Arsenal: «And David Seaman will be very disappointed about that...». Lokale supportere kan sikkert fortelle deg om neste kamp, da Erik Thorstvedt ble første norske cupmester i England.
Justin Welch var med da Lush ble gjenopplivet i 2015, før de ga seg året etter. Han var trommis i britpop-bandet Elastica og var innom Suede.
Michael Conroy var bassist på avskjedskonserten til Lush i 2016, en konsert som la grunnlaget for Piroshka. Han var med i Modern English som hadde sin storhetstid som new wave-band på 80-tallet.
Referansene til 90-tallet er mange når Piroshka samler troppene. Åpningskuttet «This must be bedlam» starter derimot med feedback, før vi får noen takter med 70-tallets glamrock. Deretter henter gitaren inn et par James Bond-aktige sekunder. Kanskje en hilsen til Berenyis japanske mor Yasuko Nagazumi som spilte i filmen «You only lives twice».
Piroshka er hentet fra et ord for rakett, og i Berenyis’ fars hjemland Ungarn er det også navnet på Rødhette.
Uansett er «This must be bedlam» en flott låt med tett komp, kreative detaljer og en 51 år gammel vokalist som er minst like god nå som da. Bedlam kan oversettes med galehus, og sangen er inspirert av det politiske kaoset i England.
Derfra går de videre til «Village of the damned». Den lyder som en sommerdag ved kysten med fint innslag av blåsere mot slutten, men handler om skoleskytinger og de depressive nyhetene som omgir oss døgnet rundt.
Småstakkato «Never enough» er noe anonym, mens «Blameless» er intim sang med et østeuropeisk slør. Brexit-sangen «What’s next?» startet med et trommespor á la en protestmarsj, og derfra tok bandet den videre. Det handler om et splittet land der ingen kan fortelle hva som skjer.
Platens beste refreng finner vi i «Hated by the powers that be». Berenyi går stille over lyden av knuste gitarer mens hun resignert synger at våre dager er talte. Hun sparer we’re hated by the powers that be til sangen er halvgått, et refreng like nydelig som det er opprørsk.
«Run for you life» åpner friskt med et vers inspirert av det solrike 60-tallet, før låten beveger seg inn i bandets mer tåkelagte landskap. Don’t give up, just get up, synger Berenyi.
Stillferdige «Heartbeats» handler om barna som Berenyi og McKillop har sammen, mens singlen «Everlasting yours» er til å bli i godt humør av.
De avslutter massivt med «She’s unreal» på en plate der alt lyder bra, men noe lyder bedre enn det andre.
Jo da, det
90-tallet.
er
fortsatt
liv
i
Beste spor: «This must be bedlam», «Village of the damned», «Hated by the powers that be», «Everlasting yours».