– Jeg har aldri sett noen av de som jobber på Nav-kontoret

STAVANGER: Roar Sivertsen sier han har flyttet tre ganger på to år. Kjetil Johnsen sier han har flyttet fem. Hvem som er er deres konsulent på helse- og sosialkontoret i dag, har de ikke peiling på. Roar Sivertsen mener de kalles ruskonsulenter, de som skal hjelpe folk i hans situasjon på helseog sosialkontorene. Fagkonsulenter har verken han eller Kjetil Johnsen, Frida Nygård eller Jorunn Thomassen hørt om. Vi møter de fire utenfor Stasjonen ved Breiavatnet, et helsetilbud for rusavhengige.

Flere av dem kjente Siw, og noen har fått med seg Aftenbladets dokumentar «Gi meg litt lykke før jeg dør».

Fagkonsulent?

Gjengen ser spørrende på oss når vi lurer på om de har en fagkonsulent de forholder seg til på helseog sosialkontoret: Saksbehandleren som skal kartlegge, utrede, bestille tjenester til og motivere folk med rus- og psykiske lidelser.

Ifølge Rogaland revisjon skal det ved hvert av de fire helse- og sosialkontorene i Stavanger jobbe fire til seks ansatte spesielt med denne gruppa. Disse skal ha ansvar for mellom 60 og 233 personer.

Folkene vi møter utenfor Stasjonen syns det er vanskelig å vite hva som er kommunens helseog sosialkontor, og hva som er det statlige Nav. For instansene deler inngang og ligger i samme bygg.

Og bare én av dem vet hvilken konsulent hun skal oppsøke.

Ny bydel, nytt kontor

– Jeg aner ikke hvem som er min ruskonsulent, sier Roar Sivertsen.

– Jeg har aldri sett noen av de som jobber på det Nav-kontoret. De er umulige å få tak i. Jeg fikk snakket med en mann på telefonen én gang, sier Sivertsen. Han mener siste møtet han hadde med en ruskonsulent, var i fjor.

– Det var en bra mann. Han fikk ting gjort. Men jeg hadde han bare i to måneder, sier Sivertsen, som forteller at han har flyttet mye etter at hans kommunale bolig brant ned nyttårsaften 2015/2016.

– Etter brannen fikk jeg en kommunal bolig i en ny bydel, men den ble stengt av branninspektører like etterpå. Så ble jeg plassert på hospits i sentrum, før jeg fikk leiligheten jeg bor i nå. Det er et skikkelig kjipt sted, sier Sivertsen.

Den gode kontakten han hadde med hjelperen på helse- og sosialkontoret forsvant med flyttingen til en ny bydel.

Han forteller at han har forsøkt å oppsøke det nye Nav-kontoret.

– De sier jeg ser så sint ut, men herremin, du blir litt irritert når du har ventet på trygd i ti dager. Jeg måtte vise dem papirene, og så fant de ut at de visstnok hadde glemt meg.

Oppgitt

Frustrasjonen i gjengen vokser mens vi snakker om det de kaller Nav, men som nok også gjelder helse- og sosialkontoret.

Kjetil Johnsen forteller at han har blitt flyttet fem ganger på to år. Det har også ført til bytte av helse- og sosialkontor. For to år siden hadde han folk han kunne snakke med, som han kjente. Da ble det avholdt ansvarsgruppemøter.

– Det er åtte måneder siden jeg flyttet sist, og omtrent like lenge har jeg mast om å få et ansvarsgruppemøte, sier han.

Johnsen er oppgitt over manglende kommunikasjon i systemet.

– Er det meningen at jeg, som har vaert heroinist i 15 år, skal sørge for at de snakker sammen?

Han er minst like oppgitt over alle aktørene han skal forholde seg til.

– Når jeg ikke vet navnene på dem, og de hele tiden skiftes ut, får vi ikke en langvarig relasjon, sier han.

Frida Nygård sier at hun nylig har hatt et opphold på Rogaland A-senter. Her ble hun introdusert for en ny konsulent fra Stavanger kommune. Den forrige konsulenten hadde hun i et par måneder, og før det hadde hun mistet en konsulent fordi vedkommende hadde for mange klienter.

– Jeg var ikke klar over at jeg skulle skifte ruskonsulent, men han som kom, var samme mannen som Sivertsen skryter av.

– Det var kjekt. Han tok liksom tak. Var veldig rett på sak og bestemt hva folk skulle gjøre. Han er koordinator eller ruskonsulent eller noe sånt, sier Nygård.

– Nei, det er to forskjellig yrker, sier Kjetil Johnsen.

– De skifter navn: Behandler eller koordinator eller saksbehandler, sier Jorunn Thomassen, som forteller at hun bare forholder seg til hun som styrer økonomien på Nav-kontoret.

– Men det skal vaere en slags behandler på kontoret også, forklarer hun de andre.

– Det viste ikke jeg. Vi vet jo faen ikke hva det heter en gang, sier Kjetil Johnsen.

– Hvorfor er det så vanskelig å skille på hvem som gjør hva?

– Det har bare blitt sånn når noe er statlig og noe er kommunalt, sier Johnsen.

Ville gjerne hatt en plan

– Har dere en individuell plan som sier noe om tjenester og tiltak dere kan forvente å få og når? Og vet dere hvem som har ansvar for de enkelte oppgavene?

– Jeg vet ikke hva en individuell plan er, sier Roar Sivertsen. Han legger til at han godt kunne tenke seg en plan.

– Jeg kunne godt tenke meg en deltidsjobb, prøvd meg litt i arbeidslivet. Men det er helt umulig. Jeg får ikke engang snakket med de på kontoret. De er så travle i møter. Det er voldsomt frustrerende, sier Sivertsen.

Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven plikter kommunen å lage en individuell plan (IP) for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. IP anses som et av regjeringens viktige verktøy for å styrke tjenestene til landets rusmisbrukere.

Kjetil Johnsen forteller at heller ikke han har en plan, i hvert fall ikke som brukes.

– Det vi begynte på da jeg startet opp med LAR for ti år siden, er så inne i skoddeheimen glemt for meg og for de andre, sier han.

Ansvarlige

Jorunn Thomassen sier hun har etterlyst en individuell plan i mange år.

– Jeg har ikke fått en ennå, men etter at en LAR-ansatt, som var innom kontoret i fire måneder, fikk til en kartlegging av hjerteproblemene mine, ble det opprettet ei ansvarsgruppe, sier hun og forteller at hun endelig, etter to og et halvt år, skal få pacemaker.

– Nå får vi kanskje på plass en individuell plan og, sier hun.

Frida Nygård kunne tenke seg en individuell plan.

– Jeg forstår hensikten med en slik plan: Det er at noen skal holdes ansvarlige, sier hun.

– Du vet, sier Jorun Thomassen, det er ikke så mange som virkelig bryr seg om sånne som oss, og vi orker ikke å klage. Orker ikke ta tak i ting. Vi har nok med å holde oss i live.